Spaltisten

Tidligere i høst var jeg maratondebutanten, rosabloggeren, milslukeren. Forrige uke var jeg springeren, denne uken var jeg spaltisten. Jeg debuterte som fast spaltist i Nord-Norges største avis, Nordlys, onsdag 27. november 2013.

Med innlegget «Du e gammel» ønsket jeg å være personlig. Så personlig at jeg faktisk ikke ønsker å gjengi innlegget på egen blogg. Men jeg har bare mottatt gode tilbakemeldinger, bl.a. denne:

Om du vil lese innlegget, kan du kjøpe et digitalt abonnement på Nordlys.

Uansett, med debuten som spaltist må jeg kunne sies å være «en ærlig talsmann for smaafolks sak» (jf. Alfred Eriksen, grunnlegger av Nordlys i 1902). Så får vi se hva fremtiden bringer.

Neste innlegg kommer etter all sannsynlighet lørdag 21. desember 2013.

Jeg gleder meg.

God desember!
Thomas K. Føre

PS! Det har vært en bra løpemåned (263 km) og en bedriten TIL- og Tottenham-måned. d.s.

Reklame

Springeren

Han med de hvite brikkene startet. Tjyvstartet. Han har allerede skjøvet frem et par nedsnødde bønder. For en åpning. Er det lov med to trekk før mitt første? Jeg bestemmer meg for å angripe, skyver frem et par av mine krigerske bønder, av typen Nike Pegasus 29, og planter begge bena oppi. Jeg har full oversikt over brettet, stillingen er fortsatt fordel hvit. Men springeren er klar, han hopper over dørstokken og forserer hvitt i store mengder for å forsvare kongen. Jeg løper for remis!

Dette kunne vært åpningen på en helt sjakk løpehistorie, men det får bli med dette. Magnus Carlsen ble verdensmester i går, sjakkinteressen blomstrer og vi ser frem til Chess Olympiad i verdensmetropolen Tromsø i 2014.

Åpningen

Men i dag var det altså springeren ene og alene som tok turen ut i løssnøen. Hesten, som han også kalles, gampet ut langs ubrøytede fortau med 15 sekundmeter vind fra sørvest i ryggen. «Hilde», stormen, har akkurat lagt seg, det hadde jammen også mengder med snø etter nattens snøfall gjort. Skjønt, den ble pisket opp igjen av vinden og skapte et inferno i hvitt som gjorde dagens løpeøkt til en real manndomsprøve.

På vei til flyplassen var det bare så vidt jeg så fortauet, jeg måtte løfte beina høyt og vinden pisket i ansiktet mitt. Jeg følte meg barsk og strammet meg opp litt da en bil fløytet. Det viste seg å være Pål-Helge Tøffen Nilssen, som i etterkant påsto det var verdt hele turen fra Fredrikstad å se Don Quijote med Movember-bart kjempe mot vindmøllene. Han satt i en tungt pansret Landcruiser forskånet fra de verste stormkastene. Jeg kjente at jeg grudde meg litt til å snu, jeg hadde tross alt en viss medvind på vei nordover. Jeg vurderte et øyeblikk å sjekke om det gikk fly til Bardufoss slik at jeg kunne ha medvind hele veien hjem, men det ble med tanken.

Midtpartiet

Det bar likegodt over brua til Kvaløya. Som Harri Kirvesniemi la jeg hodet på skakke og lot værgudenes lamaer spytte meg hardt i ansiktet og fylle barten min med hagl og sludd. Pølsa stod rett ut. Vindpølsa altså. På brua. Jeg kjente vinden rive i klærne mine og måtte holde på glidelåsen til refleksvesten så den ikke løste seg ut og løftet meg til himmels.

Jeg kom meg velberget over og kunne nyte et par-tre relativt skånsomme km på oasen Kvaløya før det på nytt var klart for brupassering. – Hvem er det som gamper på min bro, ropte Monkeytrollet. Men jeg vendte det andre kinnet til og lot meg nærmest steine til døde i kastene.

Avslutningen

Igjen, velberget over. Med alle sekundmetrene rett i mot var det ikke bare bare å vasse langs fortauet forbi flyplassen. Vinden tok tak i gommene, blåste opp kinnene, fikk tårene til å renne bak nedsnødde briller og laget istapper på tennene og i den forbaskede Mo-barten. Det var knapt mulig å puste. Snorkel ville muligens fungert. Og fortsatt ingen brøyting. Ordtaket frem og tilbake er like langt sto for fall. Her var det bare å kjempe i mot. Dersom noen i de møtende bilene tenkte «Herrefred, for en tulling», så var det et riktig valg å legge løpeturen til det mest vindutsatte området i Tromsø :)

Ved innkjørselen til flyplassen møtte jeg brøytebilen, men han gjorde fortauet glatt slik at jeg likevel måtte løpe i løssnøen i kanten av fortauet. Fant ly i en oase i enden av flyplasstripa, og fikk pusten tilbake. Fant det best å dokumentere med et bilde:

En liten pustelunge i en tunnel under julerushtrafikken til og fra Jekta Storsenter. Foto: Thomas K. Føre.

Ferden gikk videre bortetter Kvaløyveien, ikke den heller brøytet. Den var til og med ekstra nedsnødd som følge av brøytesnø fra hovedveien like ved. Perfekt avslutning med andre ord. Men så kom det plutselig en motgåar av den gule sorten på fortauet og det var bare å stille seg i grøfta til den var passert. Og endelig var fortauet perfekt for løping. Jeg krummet nakken og løp til Holtveien før jeg returnerte til Langnesveien og fant en rute som var mer skjermet for vær og vind hjemover. Jeg tror vi kan kalle dette for en remis på sjakkspråket. Hvit fikk vist hva han kan, men sort holdt følge helt til handshake for peace!

Dagens langøkt i et h..sikes inferno i hvitt. Kilde: Strava.com.

Alt i alt ei kjempeøkt som fortjente et eget innlegg på bloggen. Nå blir det kos med dronningen etter at småbøndene har lagt seg.

Thomas K. Føre

Vinnerskalle igjen…

Sesongen er over. Det endte med nedrykk. Det er sikkert fortjent. Jeg registrerer at noen legger skylden på administrativ ledelse, andre på sportslig ledelse. Spillerne har vel også en «godfot» med i spillet. Selv publikum har fått sin del av skylden. Tror vi sier skylddeling. Men Mydland-pølsene har heldigvis ingen køddet med.

Tross salg av sentrale spillere burde laget være godt nok til å havne midt på tabellen, har jeg tenkt hele sesongen. Det hjelper så lite å være god nok om man likevel rykker ned. Og kanskje det er nettopp det som har skjedd? Vi har levert gode resultater og plassert oss på øvre del av tabellen de siste årene. Snart spiller vi Europacup mot Tottenham på Alfheim. Ledere, trenere og spillere har kanskje trodd de var for gode til å rykke ned? Det er det sikkert noen som finner ut av etter hvert.

Herrefred, vi har da hatt sjanser nok til å avgjøre de riktige kampene. Vi kunne holdt håpet levende ved å score på 100 %-sjanser, selv i aller siste kamp. En av mine største opplevelser med TIL var å se TIL slå Brann 4-0. I dag ble det fire spiker i kista (og det ble «Fire pils og en pizza» i Drammen). Vi skulle selvsagt avgjort dette mye tidligere og spilt siste kamp med senkede skuldre. Det hadde nok vært annerledes med litt mer besluttsomhet – ikke bare blant spillerne – tidligere i sesongen. Det hadde nok vært annerledes med litt mer vinnerskalle også, som f.eks. i 1-0-kampen mot Rosenborg 15.09.13 og i 4-3-kampen mot Viking 19.10.13.

Fra kampen hvor TIL slo Rosenborg 1-0 etter iherdig innsats. Jeg hadde på forhånd skrevet om vinnerskallen og var fornøyd med å få rett. Foto: Thomas K. Føre.

Det er snakk om små marginer. Manglende dyktighet foran og bak, eventuelt på midten? Manglende flaks? I noen få kamper hadde vi fortjent å få med oss flere poeng enn vi faktisk fikk. Det kunne brakt oss til øvre halvdel av tabellen. Mulig vi har fått noen ufortjente poeng også, men de er i så fall godt gjemt i bortestatistikken.

Nå står vi foran en sesong i Adeccoligaen, en sesong med mye glede og smerte. Forhåpentligvis får vi langt flere positive enn negative opplevelser. Forhåpentligvis får vi med oss trenere og spillere som spiller på seg selvtillit og demonstrerer vinnerskalle. Forhåpentligvis slipper vi inn færre mål og scorer flere mål, både på #FortAlfheim og på bortebane. Forhåpentligvis rykker vi rett opp igjen. Men ingenting av det kan vi ta for gitt. Det blir barberte budsjetter (tross Movember) og knallhard jobbing. I mellomtiden får Bodø/Glimt holde fortet. Jeg håper de etablerer seg i toppen igjen. Det er flott å ha to lag fra det høye nord i Tippeligaen.

Jess, det blir knallhard jobbing. Og det blir godt med en fotballpause. Det ruller jo og går i England, så en og annen #COYS blir det jo. Bare ikke i dag. 0-1-tap mot Newcastle nemlig. Men det preller enklere av tightsen.

Apropos tights: Den siste måneden har vært preget av mye løpeglede og heldigvis lite løpesmerte. I oktober ble det rekord med 300 km gamping, med andre ord lite løpepause. November har startet veldig bra med 124 km og 12 timer løping på 10 dager, bl.a. ei veldig god 4 x 8 min intervalløkt på snø og is med flotte medløpere i Northern Runners. Dette har krevd både besluttsomhet og vinnerskalle. Testing av nye 2XU-tightser har det også blitt, men det skal jeg komme tilbake til.

Kan i skrivende stund melde om at det ligger an til godt skiføre. Snøen laver ned og det er vel på tide å få inn litt alternativ og skadeforebyggende trening igjen. Bedriftsfotball regnes ikke som skadeforebyggende, så det blir det lite av.

Apropos fotball igjen: Blant lyspunktene neste sesong finner vi lokaloppgjør mot TUIL og Alta og hjemmekamper hver eneste helg. Her er undertegnede avbildet før den siste av TILs hjemmekamper i år, 0-0-kampen mot seriemester Strømsgodset, korrekt antrukket med TUIL-hua og TIL-skjerf:

Fra siste hjemmekamp på #FortAlfheim. 0-0 mot Strømsgodset, 03.11.13. Det var ikke godt nok, dessverre. Foto: Thomas K. Føre.

Så godt at jeg har familie! Der e det alltid hjemmeseier (og bare hjemmekampa)! Nei, der handle det ikkje bare om å vinne, det funke bedre å gi og ta! Familien røkke uansett aldri ned! Fra førsteplassen! I mitt hjerte!

Heia!

Thomas K. Føre

PS! #TL2015 :) d.s.