«Støv i hatten» var fjerde tekst som spaltist i Nordlys. Etter en periode med både gang- og skrivesperre løsnet det endelig sent en kveld. Ikke uventet fant jeg inspirasjon i idretten, men ikke løping denne gangen. Idretten gir meg mye, både på godt og vondt. Så jeg kombinerte det med en av mine favorittøvelser ved siden av halvmaraton, nemlig ordspill. Jeg tror det ble en brukbar kombo som forhåpentligvis biter godt fra seg. Teksten kom ikke på trykk før tirsdag 25.02.14, selv om den ble sendt til Nordlys allerede 18.02.14. Lørdag 22.02.14 ville vært perfekt dato for publisering siden både «Nytt på Nytt» (med Tromsø-ordfører Jens Johan Hjort) og «Skavlan» tok for seg både hattebøying og boksing og mens det fortsatt var OL i Sotsji! But but: God lesning!
Støv i hatten
Thomas K. Føre, Supply Manager uten hatt, www.thomaskfore.no
– Det er bare å bøye seg i hatten, sa skiløper Heidi Weng etter #smørebom og #stafettskandale i Sotsji. Og med ett ble ordtaket, med variasjoner som «å ta av seg støvet», en hit på Twitter. Hun var kanskje ikke ved sine fulle fire – sliten som en sofagris etter 5 km med sugende og salt skiføre. Men stafett er som kjent stafett, så vi får ha henne unnskyldt for at hun vrir og wenger på «å ta av seg hatten» og «å bøye seg i støvet». Jeg håper inderlig hun får passet påskrevet når hun snart forlater de gøyale IOC-lekene.
Slik poserer Heidi Weng i Skiforbundets sesongmagasin «Løype!», kledd for suksess i Sotsji. I ei støvate skjinnhuva. Kilde: NRK.no.
Jeg fant umiddelbart ingen gode referanser til noen av uttrykkene, og siden jeg ikke er journalist kan jeg alltids fabulere litt. Å bøye seg i støvet var sikkert noe man gjorde når en høyeresittende pleonasme av en ridende rytter til hest kom farende forbi på grusveien for noen hundre eller tusen år siden. I Tromsø er det høysesong for utendørs støvbøying rett før 17. mai. Med støvsugerens inntreden i den moderne husholdning (noe senere i enkelte meglerkontorer), handler innendørs støvbøying nå mer om multitasking og kvitring foran fjernsynsapparatet.
Å ta av seg hatten var også noe man gjorde oftere i gamle dager. Nå er det bare i enkelte engelske TV-serier fintfolk går eller rir med hatt. Av og til børster de sågar støvet av dem også. Gjerne etter et hattefokk.
«To bite the dust» betyr å gi seg over, å dø. I Norge biter vi ikke støvet, men i det sure eplet eller gresset. Fotballspillere biter av og til i kunstgress. Enkelte fotballspillere og boksere biter i ørene og armene til motstanderne. Dette er noe Liverpool-supporterne må bite i seg, selv om de til tider har et Suarez strev med det.
Boksere kan mer enn å bite fra seg. Proffbokser Arne Ernstsen ble her om dagen intervjuet av NRK Nordnytt. Den unge Tromsø-bokseren briljerte med egne og andres «power punches» på direkten. Jeg gjengir: Han er «Krokengutt til beinet» (ja, så helt inni margen), han ble «bitt av basillen» (typisk for boksere og Liverpool-stjerner) og «det ballet på seg» (typisk for fotballspillere). Videre var det «ikke til å stikke under en stol» (det er utrolig hva man kan få plass til under en stol, eller en sofa – ta frem støvsugeren, du – for ikke å snakke om alt som kan falle mellom to stoler).
Ernstsen hevder at «man får ikke alt inn med sølvskje» (teskje skulle det være, jf skarpe kniver i skuffen, født med sølvskje i munnen, dårlig smurte ski på beina og gullhår i ratata). Oppfordringen fra boksetalentet er klar: Det er bare «å hive seg på lasset». Nja, et lass med ihjelslåtte boksere er ingen fryd for øyet, må vite, så han får ikke meg til å brette opp armene og ta den utfordringen på strak erm.
Nei, nå er det nok revestreker og bjørnetjenester. Det er ikke bare idrettsutøvere som tråkker i ordsalaten, men jeg får håpe de tåler å få så hatten passer. Jeg håper på mer rusk i hatten og støv i maskineriet slik at vi kan fortsette å samle gullkorn fra idrettsmunn i glemmeboken.
Jeg bøyer meg i alle fall i hjel til neste gang.
Thomas K. Føre 