Mørketidsharen

Pigg eller ikke? Debatten raste i forkant av løpet. Jeg følte meg pigg og valgte sko uten. Jeg er vant til å løpe uten pigger på vinteren, og angrer ikke på valget. Men så skulle jeg heller ikke gi maks. Jeg hadde påtatt meg oppdraget som hare for Saana Heinänen og noen flere medløpere fra Northern Runners på Polar Night Halfmarathon (Mørketidsløpet) i Tromsø lørdag 3. januar 2015. Elisabeth Dahlberg skulle også vært med, men våknet dessverre med omgangssyke samme dag og måtte trekke seg. Fysjameg så kjipt!

Hareoppdrag i kosetempo

Tross noen forfall, stilte Northern Runners (NR) manns- og kvinnesterke til start med godt over 100 løpere (i alt 123 påmeldte):

STØRSTE LAG: Northern Runners ble også i år største lag under Mørketidsløpet med godt over 100 løpere. Foto: Kjell Conradsen, Northern Runners.

Jeg var så vidt i gang med trening igjen etter Frankfurt Marathon, og formen føltes ikke så aller verst etter jula. Med 1:26:23 som pers fra september 2014 var det derfor helt herlig å stille inn vinnerskallen på sub 1:45 på halvmaraton. For meg er dette kosetempo (ha meg unnskyldt, Saana), for andre kan tempoet være brutalt.

Vi var en gruppe på fem NR-løpere som forsøkte å holde dette tempoet fra start til mål. En løp betydelig raskere, en klarte det nesten (manglet fattige 11 sekunder), mens de tre andre klarte målet med noen minutters margin.

Kampen mot tiden

De første 16 km var transport under flotte forhold. Saana la seg i en gruppe noen meter bak meg. Den tiende gangen jeg snudde meg for å se etter henne etter 5-6 km, kunne hun bekrefte at hun fortsatt hang med.

Det var riktignok litt glatt på veien, men men på fortau og gangveier, hvor størstedelen av løpet går, var det helt topp. Etter vending ved flyplassen var det noe motvind, og det å ligge i rygg ble viktigere.

Det var likevel ikke før på de fem siste det var behov for framløping av beste NR-merke. Saana begynte å merke kjøret. De to første av de fem siste løp vi for første gang saktere enn 5:00 per km, men vi følte likevel vi hadde kontroll på sluttiden. Etter 17 km sto to sivilkledde Northern Runners og heiet det de maktet og tok bølgen for passerende løpere. Det var flere enn Saana og meg som lot seg motivere av dem, bl.a. medblogger Carina Øglænd (les mer om hennes opplevelse her).

På de tre siste km pekte jeg ut løpere vi bare skulle løpe forbi. Som sagt, så gjort. Saana var taus, jobbet iherdig og holdt frekvensen oppe. Jeg pushet litt innimellom, ikke for mye. La meg foran og dro litt i motvinden, lot henne komme opp på siden. Leste opp ferske km-tider og gjentok at det ikke var lenge igjen til mål.

Har du et ekstra gir?

En km før mål holdt vi på å ta igjen en annen medløper som hadde møtt veggen. Jeg ble supermotivert og tenkte at han skulle vi faderullan meg ta. Jeg spurte om Saana hadde et ekstra gir, men hun ristet tappert på hodet.

Så startet vi på de siste 5-600 m av Storgata. Ikke spesielt langt igjen, i alle fall føles det ikke slik når man spaserer der en lørdags formiddag. Men Storgata kan virke uendelig lang etter 21 km på Polar Night Halfmarathon eller Midnight Sun Marathon for den saks skyld.

PÅ VEI MOT MÅL: Saana og Thomas på vei mot mål på lørdagens Polar Night Halfmarathon. Foto: Kjell Conradsen, Northern Runners.

Heldigvis var byens fremste gå-, løpe- og handlegate klar til å løfte frem løperne til en siste innsats. Med heiarop fra tilskuere og løpere som allerede var kommet i mål på 5, 10 og 21,1 km, var det bare lekkert å løpe gjennom den julepyntede Storgata i lett snødryss. Jeg er usikker på om Saana er enig, men hun ga i alle fall alt hun hadde og kom i mål på 1:42:45. Jeg kom inn sekundet etter (detaljer for spesielt interesserte på Garmin Connect).

HARESUKSESS: Hareoppdrag for Saana Heinänen utført. Foto: Mikael Arnesen, Northern Runners.

Hareoppdrag fullført!

Med det var hareoppdraget fullført. Det ble intet annet enn en suksess. Saanas gledestårer over å ha klart målet bekrefter dette til fulle. Å være hare gir nemlig en helt annerledes og positiv løpeopplevelse. Jeg kan på det varmeste anbefale dette til alle!

Med 1230 løpere og to nye løyperekorder, ble arrangementet en suksess. Jeg håper du også legger Mørketidsløpet på listen over løp du ønsker å oppleve i fremtiden.

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre
Mørketidsharen

PS! Publisert på Runner’s World-bloggen 06.01.15.

Reklame

Ultramentor (in spe)

Bare 45 km igjen (2012). Foto: Johanna Laue.

Spektakulær løpeopplevelse

Blant mine beste løpeopplevelser er Tromsø Mountain Ultra 50 km en av de aller mest spektakulære. Løpet har alt: Skog, lyng, myr, fjell, vidde, ur, gjørme, stier, anleggsveier, grusveier, bekkefar, elver. Oppover. Nedover. I ei salig blanding. Med krampegaranti. En nydelig naturopplevelse med forbehold om vær og om du tar deg tid til å nyte (noe du ikke bør). Det finnes selvsagt langt mer ekstreme utskeielser enn dette skarve fjelløpet i det høye nord (ta f.eks. hele Tromsø Mountain Challenge over tre dager eller se Aktiv Trenings liste over de tøffeste ultraløpene verden kan by på), men det krever en del forberedelser for å kunne gjennomføre et ultraløp med noenlunde stil.

Løpeopplevelser bør deles

Det er flere som har latt seg inspirere og motivere av blogginnleggene (2012, 2013) som beskriver gleden og smerten ved å løpe (dvs gå så raskt man makter) i variert terreng med mange lengde- og høydemetre. Som løper synes jeg gode løpeopplevelser er til for å deles, til glede (og smerte) og nytte for andre løpere, jf Northern Runners eget slagord Share The Movement! Jeg skal delta også i år og håper å knipe inn drøyt 30 minutter på tida fra i fjor. Det er mye, men vinnerskallen sier det er overkommelig. Det grugledes derfor. Og det avstedkommer nok et saftig blogginnlegg også fra denne opplevelsen.

Ultramat utfordring

Det er alltid hyggelig å få henvendelser som følge av mine løpeopplevelser og som grunnlegger og etter hvert en av mange entusiastiske drivkrefter i løpernettverket Northern Runners. Nå har jeg altså fått den ultimate – eller skal vi si ultramate – utfordringen: Være mentor for en foreløpig hemmelig gruppe mennesker som alle er blitt utfordret til å delta på 25 km (eller 50 km) under Tromsø Mountain Ultra i 2015. Det blir stas!

Nå skal det med en gang sies at 25 km ikke er en ultradistanse, derav navnet halv-ultra, men bevares: Det kan være utfordrende nok å løpe 25 km i terrenget. De lærde strides riktignok om definisjonen på et ultraløp – det er enten lengre enn maraton (42,2 km) eller 50+ km. Tromsø Mountain Ultra 50 km tilfredsstiller således begge definisjonene.

Gruppen er, som Northern Runners, spredt litt rundt omkring i verden og består av drøyt 40 mennesker med ulik bakgrunn, flere av dem tidligere fotballspillere og alle med et potensial til å trene seg opp til å takle utfordringen. Primus motor nøyer seg imidlertid med å invitere til halv-ultraen (med full pakke) og kaller det «en hinsides utfordring» (det er neppe banketten i etterkant han sikter til). Selv skal han som tidligere fotballspiller bytte ut forhenværende rykk og napp i 90 minutter med seigpining av en annen verden i 3-5 ganger så lang tid om han skulle bli utfordret til å velge den lengste distansen :)

Fotballspillere som ultraløpere?

Kanskje det å være/ha vært fotballspiller ikke er et så galt utgangspunkt for å begynne med den nye folkesporten ultraløping? Fotball-VM er nylig avsluttet, og det har vært mye snakk om den komplette fotballspilleren. Kommentatorer, journalister og andre eksperter har latt seg imponere over løpsmaskinene i mesterskapet. Det underbygger at løpsstyrke (best uten ball?) er en ferdighet som komplette fotballspillere må kunne ticke av. Dette gjelder muligens ikke det norske landslaget. Men som med mye annet nytt og spennende kommer det kanskjer mer løpsstyrke fra USA fremover. Aftenposten skrev 2. juli 2014 artikkelen Stabæk-trenerens sønn har løpt lengst i VM:

Toronto-spiller Michael Bradley, sønn av Stabæk-trener Bob Bradley, har nemlig løpt lengst av samtlige VM-spillere. I løpet av fire kamper – 390 spilte minutter – har amerikaneren forflyttet seg 54,7 kilometer. Noe som tilsvarer én helmaraton pluss 12,5 kilometer til.

Det er en drøy ultra det. Riktignok fordelt over flere dager. På peise flatt underlag. Med litt mer friksjon enn asfalt. Og noe varmere i lufta enn det vanligvis er over fjellene i Tromsø. Men tatt i betraktning at en fotballspiller i løpet av en kamp har flere naturlige pauser mellom de mange rykk og napp i det som også er en krevende kontaktsport, er likevel et snitt på 7 minutter og 8 sekunder per km imponerende!

Dette er også en kontaktsport. Kilde: NRK.no.

Hvem av gutta i den vordende ultragruppen har best utgangspunkt når det gjelder løpsstyrke? Time will show.

Hvordan trene til et ultraløp?

Det vil jeg komme tilbake til, og her skal jeg ause av mine egne og sause sammen med andres erfaringer, men i mellomtiden har jeg lyst å trekke frem innledningen til artikkelen How to Train for Your First Ultra Marathon fra Active.com:

People already think you’re crazy for running marathons, and now you tell them you want to run an ultra. An ultra marathon is defined as anything longer than a marathon, although many ultra runners would argue the distance starts at 50K and that timed events don’t count.

A successful first ultra is one where you:

1. Finish.
2. Don’t get hurt.
3. Have fun.

Du trenger ikke løpe maraton før du debuterer på et ultraløp. Jeg løp to ultraløp før min første maraton på flat asfalt, men så løp jeg også 8 halvmaraton før det første ultraløpet. Likevel synes jeg prinsippene for en suksessfull ultradebut er gode.

Og det krever forberedelser!

Bare 19 km igjen (2013). Foto: Johannes Borch.

Let’s kick some ass!

Ultrert hilsen,
Thomas K. Føre
Ultramentor

Fjerde og siste mentorsamtale

Fjerde og siste mentorsamtale ble gjennomført i går, også denne gang gående (#mentoringbywalking). Stemningen var på topp tross kaldt og vått vær og vi kom oss gjennom den samme løypa med et par shortcuts. Jeg kan for øvrig avsløre at studenten er Tony Liafjell:

Siste samtale mellom adept Tony Liafjell og mentor Thomas K. Føre. Foto: Thomas K. Føre.

Det har skjedd mye positivt siden sist. Tony har takket ja til jobb – ikke mindre enn to:

Tony har oppdatert LinkedIn-profilen sin. Og jeg liker. Kilde: LinkedIn.

Gratulerer! Resultatet er i alle fall bra! Men hvordan har prosessen vært?

I samtalene har vi reflektert rundt ulike problemstillinger en nyutdannet på vei inn i arbeidslivet står overfor. Siden Tony nå har landet den første jobben, kunne vi benytte denne siste samtalen til å oppsummere og evaluere både prosess og resultat.

Noen kjappe konklusjoner:

• Vi burde startet tidligere – gjerne med 1-2 samtaler i nest siste semester
• Det fungerte greit med 4 samtaler på våren, med 3-5 uker mellom hver samtale
• Det var fint å frigjøre seg fra notatblokka og gjennomføre samtalene gående
• Det var smart å diskutere konkrete stillingsutlysninger, selv de mindre relevante
• Det kunne vært spennende å dele erfaringer med andre studenter og mentorer i løpet av perioden

Ellers er det meste oppsummert i de foregående samtalene:

• Første mentorsamtale
• Andre mentorsamtale
• Tredje mentorsamtale

Jeg har hatt glede og nytte av samtalene, men det aller beste er at Tony også har det.

Med de beste ønsker for karrieren, Tony!

Thomas K. Føre
Avtroppende mentor