Takk for meg, medløpere!

2014-09-12 Runners World - Thomas K Føre

Det er en tid for alt. Nå er det tid for å avslutte mitt engasjement som blogger for Runner’s World. Det har vært fint å kunne dele mine løpeopplevelser med dere, og det kommer jeg fortsatt til å gjøre i ny og ne på egen blogg (thomaskfore.no).

Det har blitt i alt 26 innlegg siden debutinnlegget Løpeglede i nord i september 2014. Det har vært mye løpeglede, men også perioder med løpegledeknekk. Høydepunktet i perioden var definitivt Oslo Maraton høsten 2014 hvor jeg etter flott sesong kronet det hele med 3:02:55 på maratondistansen. Persen blir stående som en påle i min løpehistorie. En pers jeg i skrivende stund i alle fall er 25 minutter unna og ikke har ambisjoner om å gjøre noe med i 2016, selv om jeg er påmeldt to nye maratonløp.

KONGE FOR EN DAG: Thomas K. Føre løper meget fornøyd i mål under Oslo Maraton 2014. Foto: Jøran Arctander, Northern Runners.

Jeg avslutter derfor med et bilde fra da jeg var på topp og ønsker alle medløpere og runarounds lykke til videre! Vi løpes!

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre

PS! Innlegget ble først publisert på Runner’s World-bloggen 22. januar 2016.

Reklamer

Nytt år, nye muligheter

Løpeåret 2015 ble vel omtrent som forventet. Hvis jeg ser tilbake på målene for året, har jeg dessverre innfridd kun ett: Blogge mindre. Jeg kommer tilbake til de andre. Det skulle mye til for å kopiere rekordåret 2014, men jeg hadde likevel håpet å kunne holde formen sånn noenlunde ved like gjennom året.

Høydepunktene

Blant vårens høydepunkter vil jeg nevne Tour de Bergen, Balsfjord Maraton, Bergen Spontanultra 50 km og treningsøkt med Ingvill Måkestad Bovim. Formen var god i april og det gikk unna i de første løpene i Tromsøkarusellen. Formen var enda bedre i mai og Garmin Forerunner 920XT viste VO2max på 60 (all time high for min del), men deretter gikk det bare nedover. I skrivende stund ligger den på 55. Jeg jobbet meg inn til 1:28:14 (min nest beste tid) på Midnight Sun Marathon. Av nye og artige løpeopplevelser kan jeg nevne debut i løp med barfotsko og debut i femkamp.

Høstens høydepunkter inkluderer selvsagt Tromsø Mountain Ultra 50 km (for fjerde gang), Trondheim Marathon 21,1 km (1:29:34) og selveste TCS New York City Marathon (3:21:55).

Men jeg fikk altså ikke med meg et eneste milløp i 2015 og fikk dermed ikke notert sesongbeste under 40 i 2015. Men jeg er trygg på at jeg ville klart det i april/mai, så jeg depper ikke av den grunn.

Mørketidsløpet

I 2015 tok jeg hareoppdrag på Polar Night Halfmarathon. I år løp jeg alene og på følelsen. Dessverre ikke helt den samme godfølelsen som før. For to år siden løp jeg halvmaraton i samme løp på 1:29:03. I år ble det bare 1:37:59 med et relativt jevnt løp. Det var ikke mer å hente denne dagen, selv om jeg normalt ville hatt mer å gå på etter to løp under 1:30 i fjor.

MØRKETIDSLØPET: Fra innspurten på Polar Night Halfmarathon 2016, årets første konkurranse. Kun noen få hundre meter igjen av Storgata. Foto: Truls Tiller.

MØRKETIDSLØPET: Fra innspurten på Polar Night Halfmarathon 2016, årets første konkurranse. Kun noen få hundre meter igjen av Storgata. Foto: Truls Tiller.

Målene

Det overordnede målet var å opprettholde formen. Dette skulle jeg forsøke å oppnå gjennom å:

  1. Trene smartere: Har trent mindre, men usikker på om jeg har trent så mye smartere. Jeg trener stort sett det jeg føler for og når jeg har tid. Ingen plan, bare moro. Men det har blitt for lite tempo i høst, og jeg burde nok unngått å legge ut på de lengste treningsøktene. Det at jeg har trent mindre, har også ført til at jeg ikke løper like raskt.
  2. Konkurrere smartere: Har deltatt på færre løp og brukt et par av løpene som progressiv trening. Det har gitt gode opplevelser. Men så mister jeg litt følingen med formen ved å konkurrere mindre. Løp gir meg også motivasjon, enten det går bra eller dårlig, så jeg får prøve å få med meg flere løp i 2016
  3. Spise sunnere: Skjerpings i perioder, men samtidig mye å hente på dette punktet for Mr. Candy King. Går ikke i detaljer på denne, men fikk i alle fall meget gode resultater på helsesjekk før jul
  4. Blogge mindre: Check! Dette målet har jeg nådd. Enkelt og greit.

De nye målene

Så var det de nye målene. Selvsagt trenger jeg et eller flere mål å jobbe mot. Jeg vil skjele litt til avsnittet over og tenker ellers at treningen må tilpasses livet – kjærlighetslivet, familielivet, hyttelivet, jobblivet mm. Jeg vil derfor la målene flyte litt i 2016, men sikter mot følgende:

  • Løpe mila på under 40 minutter, løpe halvmaraton på under 1:30
  • Fullføre to maraton: Midnight Sun Marathon (juni) og Amsterdam Marathon (oktober)
  • Fullføre Tromsø Mountain Ultra 50 km for femte gang

Det vil kreve litt trening for en snart 39 år gammel kropp. Og litt vinnerskalle!

Det gledes!

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre

PS! Innlegget er også publisert på Runner’s World-bloggen.

Maratonopplevelse nr 1?

Du verden så inspirerende det var med guttaboysen og -girlsen fra Northern Runners som løp Frankfurt Marathon helga før New York. Jeg fulgte med på arrangementets nettside og kunne formelig føle den positive splitten som gjorde seg gjeldende utover i løpet. Frankfurterne kan trøste seg med at jeg gikk på en større smell i samme løp i fjor, bare fem uker etter det magiske perseløpet i Oslo. Sistnevnte prestasjon står som en påle i min løpekarriere. To store maratonopplevelser på en drøy måned. Et år siden sist. It was about time!

Med unntak av et par spontane treningsmaraton og et ultraløp tidligere i år var det jammen på tide å løpe maraton igjen. Med TCS New York City Marathon på menyen kjente jeg suget etter 42,2 km knallhard asfalt. Min første av seks World Marathon Majors og spenningen og forventningene steg til nye høyder. Ikke fordi jeg var i så god form, ikke fordi jeg trodde på ei respektabel tid, ikke fordi jeg i de to foregående setningsleddene snakket meg selv ned, men fordi jeg gledet meg til mitt største løp noensinne, min maratonopplevelse nr 1.

Her kommer noen highlights:

Turen over (før den er begynt?)

Fin tur over dammen med Norwegian’s Dreamliner. Null stress. Lang kø ved ankomst. No stress. Leverpostei i bagasjen. Stress. Måtte deklareres. Frykt. Ekstra sjekk av bagasje. Turen over før den er begynt? Forsøk på oversetting av innholdet i Stabburets runde gule. Stotrende. Svett. Svinefett. Kompis forsøkte å ta bilde av situasjonen vi hadde snakket om siden vi fikk skjemaet for deklarering av hva vi brakte med oss inn i landet. Storvokst vakt stoppet dette effektivt. Stress. Leverpostei sikkerhetsklarert. Yes. Og med det lå USA for mine føtter, bokstavelig talt. God stemning!

Oppladning

Taxien fra JFK gikk til Marriott Marquis Hotel på Times Square. Knall beliggenhet. Rom til meg og to ikke-løpende kompiser i 37. etasje. Fortsatt et par døgn til løpet. Beina høyt? Nope. 30 000 skritt fredag, 30 000 skritt lørdag. Ingen sløsing med tiden. La til og med inn et par helt unøvendige treningsøkter, den ene av dem i Central Park, hvor vi traff Rick og Kiki Bennett fra Yo Brooklyn! Rick hadde løpt 25 ganger, Kiki 23. Jeg fikk vite alt som var verdt å vite om løpet og var strålende fornøyd. God stemning to dager før løpet.

Det er tøft å hvile i denne byen. Den sover jo aldri. Beina fikk kjørt seg. Ville beina tåle en hel maraton? I forrige post beskrev jeg den skrikende mangelen på sko. Det var viktig å få modifisert minst ett par løpesko slik at min følgesvenn med det klingende navnet Hallux Valgus også kunne trives gjennom 42,2 km (26.2 miles).

Var en «snartur» innom messeområdet dagen før for å hente ut startnummer og være coverboy på Runner’s Worlds eget «spesialmagasin» for anledningen:

COVERBOY: På forsiden av lissom-utgaven av Runner's World's NYC Marathon Special. Forkledd som Supermann.

COVERBOY: På forsiden av lissom-utgaven av Runner’s Worlds NYC Marathon Special. Forkledd som Supermann. Is it a bird, is it a plane? No, it’s Thomas-toget.

Jeg reiv i en jakke og et par hansker og mens jeg sto i den sjukt lange køa ble alle prisene redusert til 50 %. Grei deal.

Så bar det ut i det varme været som herjet i New York den uken. Forbausende frisk luft til storby å være. Det må være Balsfjordvindens fortjeneste. God stemning!

Før selve løpet

Rolig kveld i forveien og tidlig opp på løpsdagen. Selvsagt skulle amerikanerne stille klokken fra lørdag til søndag, så det var et ekstra stressmoment. Med avgang kl 5 fra hotellet og start kl 09:50, skulle det bli en lang dag. Jeg skulle ta undergrunnen til helt sør på Manhattan for deretter å ta ferga over til Staten Island. I heisen kom jeg i snakk med en fransk turoperatør med ropert. Han tilbød meg gratis busstransport til start. En langt mykere start enn forventet.

View this post on Instagram

The waiting game. #TCSNYCMarathon

A post shared by Thomas K. Føre (@thomaskfore) on

Ankom startområdet rundt kl 6. Gikk litt rundt i mørket for å gjøre meg kjent, inntok litt frokost mens det grydde av dag og tok de obligatoriske toalettbesøkene.

KALDT: Litt småkjølig i startområdet om morgenen. Her med Verrazano-Narrows Bridge i bakgrunnen. Dette er broen hvor starten går og den lille fliken av Staten Island du får oppleve.

KALDT FØR START: Litt småkjølig i startområdet om morgenen. Her med Verrazano-Narrows Bridge i bakgrunnen. Dette er broen hvor starten går og den lille fliken av Staten Island du får oppleve.

Her gjelder det å være tidlig ute med det meste. Det er ingen kjære mor (nytter ikke å prøve seg med «dear mother») hvis du skulle komme for sent til startpuljen din. Den stengte nemlig en hel time før start. Jeg kom i god tid etter å ha levert bagasjen min til UPS. Litt kaldt på morgenen, så Northern Runners-jakken måtte jeg beholde på. Den gikk som ei kule over startpuljen og rett i en veldedighetskurv før start. Temperaturen steg utover i løpet og var ikke noe problem, verken den ene eller andre veien.

STEMNINGSBILDE: God stemning i startpuljen. Her med Blake Snider. Vi tinget oss begge en slags sitteplass.

STEMNINGSBILDE: God stemning i startpuljen. Her med Blake Snider. Vi tinget oss begge en slags sitteplass.

Så til selve løpet gjennom de fem bydelene:

Løpet

Staten Island – nasjonalsangen, god stemning, snakket med Svein Robert Heltne.

NORDMENN PÅ TUR: Møtte Svein Robert Heltne i startområdet. Sub 3:15-mann. Kanskje litt for tøft å prøve å følge han.

NORDMENN PÅ TUR: Møtte Svein Robert Heltne i startområdet. Sub 3:15-mann. Kanskje litt for tøft å prøve å følge han.

Kald start på broen fra Staten Island til Brooklyn, oppoverbakke, utrolig nok ingen køløping, men kan ha med at jeg startet i Sub 3:00-puljen (1A). Holdt igjen, men begynte allerede å gønne på etter toppen av broen for å «ta igjen» den rolige starten. Prøvde å holde et skjema til 3:20 eller bedre. Jobbet meg noen sekunder foran dette skjemaet for hver mile.

Brooklyn – lang transportetappe, god stemning, jubel, tilrop, musikk, varmt, tett mellom drikkestasjonene, helt uproblematisk å få tak i drikke. Ble forbiløpt av flere de første 18 km enn jeg selv løp forbi. Formen bra, men kjente at jeg løp på grensen.

TRANSPORT: Lange, rette strekninger til ren transport. Brede gater, god plass. God stemning.

TRANSPORT: Lange, rette strekninger til ren transport. Brede gater, god plass. God stemning.

Queens – transport, god stemning, ble forbiløpt av kollega, vi hilste for første gang der og da, og siden så jeg ikke mer til han. Han viste meg rett og slett ryggen. Godt jobba, Morten Sirevåg! Nærmet meg «byen». Ellers husker jeg ikke noe spesielt annet enn at jeg begynte å plukke løpere igjen. Det skulle vare de 12 neste km.

Manhattan – First Avenue, altså. Den gata rocket. Høye hus og runner’s high så det holdt. Fullt av folk. Fueled by Northern Runners og den gode stemningen gikk det så lett som bare det fra 25 til 30 km. Løp jevnt og godt opp avenyen. Løp så nært som mulig publikum for å få mest mulig ut av stemningen og talte streets etter beste evne. Helte vann i håret (det lille som er igjen, siste sesong med egen pannelugg) og gønnet på mot Bronx. Noterte at inngangen til First Avenue så langt var løpets virkelige höjdare. Utgangen, derimot, den var av det mer strabasiøse slaget.

FLYING HIGH: Inn for landing på Willis Avenue Bridge. Kun til ære for fotografen. Landet hardt og brutalt etterpå med 10 km igjen.

FLYING HIGH: Inn for landing på Willis Avenue Bridge. Kun til ære for fotografen. Landet hardt og brutalt etterpå med 10 km igjen. Fikk også «kjeft» av karen i gult bak for å ødelegge hans foto.

Bronx – Runner’s high, hvorfor forlot du meg så brått? Vi hadde det jo så flott?! Nå løper jeg her som en dott! Ligger det bare i hodet, eller er det virkelig fysikken som settes på prøve når 32 km passeres? Uansett, Bronx var en vegg. Kun et lite lysglimt på Willis Avenue Bridge hvor jeg prøvde å gå inn for landing foran en av maratonfotografene. Hørt om linselus med stive lår? Oh yes!

Manhattan igjen – Fifth Avenue, heretter kalt Mount Everest, en lidelse. Stupbratt motbakke hele veien. Rigor mortis i lårene. Runner’s low. Manglende vinnerskalle, kun et ønske om å avslutte det hele. Løpet, altså. Man hater som man reder. På Manhattan. Mangelen på Cola er åpenbar. I verdens mest amerikaniserte land. Selv ikke inngangen til Central Park hjalp på snerten i frasparket eller replikken. Stiv i lårene, stiv i blikket, stivt smil, det var bare en ting som ikke var stiv. Stiv pris å betale. Nåvel, Central Park kan fort være selve oppskriften på en kupert løype i en sliten maratonløpers øyne. Tidsskjemaet mitt ble filleristet langs asfalten de siste kilometrene langs og i parken inn mot mål. Men bevares, det var jo mange hyggelige folk i parken, og de gjorde sitt aller beste for å oppmuntre. Å være publikum i denne parken i beste løpetid kan nok by på mangt. Mine tanker gikk til alle dem som kom en, to og tre timer etter meg. Å være løper, tom i toppen, tung i kroppen, trang i skjæret, med skylapper i størrelse XL og hjemlengsel av typen alvorlig/dyp, gjør sitt til at man lurer på hva livet egentlig handler om.

Jeg løp i mål på tiden 3:21:55, en finger for NYC Marathon nr 1. Sannsynligvis min siste.

MÅLPASSERING: Fingeren i været for første New York City Marathon. Min siste? Min første av seks World Marathon Majors. Ikke min siste!

MÅLPASSERING: Fingeren i været for første New York City Marathon. Min siste? Min første av seks World Marathon Majors. Ikke min siste!

Jeg lå lenge an til 3:16, men sprakk altså som en 3:20-ballong etter et par-og-tyve miles. Tilfreds med å knuse debuten fra Oslo i 2013 med 34 sekunder… Hvor ble det av sub 3:00, spør du? Tja, sier jeg, jeg har prioritert annerledes i år. Har ikke oppnådd et eneste av tidsmålene for året. Men hey, there’s always next season?! Forresten vant Stanley Biwott fra Kenya på 2:10:34. Han vant Paris Marathon i 2012 på 2:05:11 (4,1 % raskere). Ei 4 % raskere tid for meg tilsvarer Sub 3:15, så her er det fortsatt håp :)

View this post on Instagram

Tungt på #TCSNYCMarathon :)

A post shared by Thomas K. Føre (@thomaskfore) on

Etter løpet

Endelig ferdig med løpet. Ja, det var en stor opplevelse, men var det min maratonopplevelse nr 1? Første del av First Avenue ga en helt enorm boost verdt hele turen og leverposteiboksen til sammen. Byen er flott, husene er høye, og maraton her er en ypperlig form for sightseeing. I New York løper du for opplevelsen, ikke for tiden, for den jobber etter hvert i mot deg. Det kicket jeg hadde etter Oslo Maraton i fjor var på mange måter større. Jeg var i mitt livs form, planla et godt løpsopplegg og gjennomførte helt optimalt. Drømmeløpet, men selvsagt flere «kjedelige» partier i løypa. Hvert maratonløp har sin sjarm, og det vil du også føle når du løper Midnight Sun Marathon i Tromsø lørdag 18. juni 2016. I løypa hvor jeg første gang løp under 3:15.

Det beste av alt var at føttene holdt. Å skjære hull i skoen for slippe ut Hallux Valgus var et smart trekk. Jeg var ikke plaget med smerter under foten, ikke i det hele tatt. At jeg ikke har funnet på å gjøre det før! Det nest beste var at jeg følte meg skadefri i motsetning til en del av løperne jeg omga meg med etter målpassering. Utpeiset, men skadefri.

GJENNOMFØRT: Glad for å ha gjennomført. Det var tungt. Been there, done that! Hvilken blir den neste?

GJENNOMFØRT: Glad for å ha gjennomført. Det var tungt. Been there, done that! Hvilken blir den neste?

Etter å ha mottatt velfortjent medalje og en pose med restitusjonsdrikke++, posert på bilder for det overveldende antallet maratonfotografer, takket for alle gratulasjoner fra det overveldende antall frivillige og gått den usannsynlig lange veien til klesutdelingen, var det deilig å stoppe litt opp og skifte til tørt. Etter litt gramming og telefonering med gamlelandet, bar det i rask gange sørover mot hotellet langs den andre langsiden av Central Park. Her fikk jeg flere kommentarer fra pårørende:

– Congratulations! Oh you’re moving quickly, sa en av de pårørende.

– You’re just walking like THAT never happened, sa en annen og pekte på medaljen min.

Så det er her uttrykket «a walk in the park» kommer fra. Jeg kom meg velberget til hotellet og tilbrakte deretter noen fine dager i storbyen.

LØPEGLEDE: Løpeglede i nord, i alle fall løpeglede i NY og ne :)

LØPEGLEDE: Det glade maratonlivet, i alle fall løpeglede i NY og ne, hehe, her i showbiz edition :)

Og om du lurte: Livet handler om mer enn maraton, men jeg gleder meg enormt til neste. Midnight Sun Marathon og TCS Amsterdam Marathon står for tur neste år.

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre