Som fast spaltist i Nordlys hadde jeg følgende innlegg i Nordlys lørdag 21.12.13:
Illustrasjon: Jan R. Iversen, http://janrivers.blogspot.no
Å banne i kjerka
Thomas K. Føre, Supply Manager og språkfattig
Jeg banner. Ikke mye. Egentlig ganske lite. Mye mindre enn før. Jeg prøver å unngå å banne i nærheten av barn. Det går som regel fint. Bortsett fra på Alfheim stadion.
Av og til bare må jeg. Jeg er kanskje en språkfattig jævel (tok du den?), men det hender at banning er det eneste som duger.
Bannskap er en naturlig del av det nordnorske språket – lik det eller ei. Skyldes det manglende ordforråd? Er vi ordforrådt? Nei, vi har oss selv å takke, vi som bor her nord.
Vi har over tid utviklet bannskapen – i frykt, fortvilelse, frustrasjon, forargelse. I glede også, selvsagt. Trivialiteter som bilkø, snørekord og nedrykk kan fremkalle mer eller mindre stygge ord. Ei dårlig avling eller tap av «kvær syvende båt» kan utvilsomt – og kanskje med rette – også fremkalle nordnorske kraftuttrykk av den stygge sorten.
Har du tenkt over at mange av de tradisjonelle banneordene er knyttet til religion? «Det kan bli mykje meir hælvete av å be einn å bainnes,» skrev Arthur Arntzen. Videre er kjønnsorganer mye brukt. Avføring også. Gjerne i ulike kombinasjoner. De som så familieprogrammet Stjernekamp på NRK fikk i alle fall servert de lekreste kombinasjoner med avføring som prefiks.
For en som har vokst opp vegg i vegg med en kristen mormor – som verken likte alkohol, dans eller kortspill i egen eller andres regi – så var det lite smart å nevne satan i helvete, for ikke å snakke om familiens overhode, fandens oldemor. Det var jo, bokstavelig talt, som å banne i kjerka.
Da jeg var liten var det ei av nabojentene som kunne «alle fem». Ja, alle fem «styggordan». Som om det ikke fantes flere enn det. Senere har jeg utvidet horisonten og repertoaret.
Du har kanskje hørt nordlendingen som prøver å reparere vaskemaskinen og som banner høyt for seg selv (og for barna som gjør lydopptak i skjul). Det er mange år siden jeg hørte den på kassett, men jeg minnes den som underholdende den gang da. Da jeg hørte den igjen nylig, på Youtube, hadde den mistet sjarmen. Mannen brukte heller ikke mer enn «alle fem» i ulike kombinasjoner.
Bannskap er vel kommet for å bli. Man kan sikkert klare seg fint uten å banne, men banning duger fortsatt som en slags sikkerhetsventil. Fortrinnsvis uten barn til stede. Banning synes fortsatt å duge som underholdning, men det kan bli bråk av slikt i beste sendetid.
Egentlig fungerer banning litt på samme måte som nakenhet. Det blir fort kjedelig om det blir for mye av det. Men å si noe slikt er vel også som å banne i kjerka…
Ha ei h… riktig god jul!
Thomas K. Føre 