Mens andre reiste til Barcelona for å løpe maraton for et par uker siden, dro jeg til Balsfjord – aka Fjord of Balls – for å løpe Balsfjord Maraton. Jeg meldte meg på helt spontant etter tre dagers hvile uten trening. Kroppen føltes bra, hodet likeså. I det milde vårlignende været tok nok våryrheten fullstendig overhånd. Utgangspunktet var nemlig en helt vanlig langtur på 25-30 km. Det var is store deler av veien, men med brodder gikk det forbausende greit. Og jeg følte meg… pigg!
BALSFJORD MARATON: Det vanskelige valget – Løpe til Alta eller Narvik? Eller snu? Det er nok best å snu.
Jeg stilte til start som eneste deltaker i dette mindre kjente løpet. Balsfjord Maraton oppsto nemlig underveis i langturen. Slik gikk det til:
Jeg hadde spist en dugelig frokost og ventet et par timer før langturen. Ellers stilte jeg nokså uforberedt – pulsbeltet hadde jeg glemt hjemme, jeg var uten medbrakt drikke og hadde kun et par palmeoljefrie Kvikk Lunsj i lomma.
Etter en lang vinter med minusgrader, oppleves selv Balsfjord, nabokommunen til Tromsø, som Barcelona når «han slår til» med 5-6 plussgrader. I god medvind startet langturen riktig så bra. Jeg åpnet veldig rolig med km-tider over 6 minutter før jeg gradvis økte til vanlig langturtempo (+/- 5:30) på vei fra Sagelvvatn til Storsteinnes.
Jeg var litt spent på om beina kom til å holde. Jeg har vært litt plaget med vondt under høyre fot. Etter 12 km tenkte jeg at om jeg løper 3 km til og snur, så kommer jeg over 30 km i dag. Jeg hadde ikke løpt over 30 km siden 14. januar (den gang fordelt på to økter). Frankfurt Marathon 26. oktober 2014 var nest siste gang jeg var over 30 km. Som sagt, så løpt. Ved vending 15,6 km hadde jeg valget mellom å løpe E6 mot Alta eller Narvik. Fornuften seiret og jeg snudde og løp tilbake mot Storsteinnes. På vei tilbake fikk jeg drikke fra støtteapparatet i følgebil og en energiboost fra løpets eneste tilskuer.
Ved ankomst Storsteinnes beregnet jeg hvor langt det var tilbake til hytta og bestemte meg for å løpe så langt vekk i en annen retning at det til slutt måtte bli en maraton. Etter passert halvmaraton gikk det lekende lett i 8 km. Vel tilbake til Storsteinnes (for tredje gang), ble det et velfortjent stopp på Coopen med påfyll av banan og sjokolademelk.
Det var litt tøft å komme i siget igjen etter den korte pausen for da gjensto 11-12 km med netto stigning og vind i mot. Det ble som seg hør og bør tungt på slutten, men jeg passerte min første treningsmaraton på 3:51:50, en anstendig tid tatt i betraktning forberedelser, underlag og løypeprofil. Vinnerskallen avsluttet løpeturen svært tilfreds noen få minutter senere. En herlig langtur i nord! Og med det kunne Barcelona ta seg en velfortjent bolle!
Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre
PS! For spesielt interesserte finnes økta i Garmin Connect.
PPS! Innlegget ble publisert på Runner’s World-bloggen 29.03.15.
Thomas K. Føre 