«Æ vil være først» var femte tekst som spaltist i Nordlys. Den ble trykket fredag 21. mars 2014. De fire første handlet om aldring, banning, tegneserier og ordspill. Alle mer eller mindre aktuelle saker, men kanskje ikke egnet til å skape bred nordnorsk debatt. Denne gangen valgte jeg å skrive om betydningen av konkurranse – med overgang fra barne- til voksenfotball som hovedvinkling. I skriveprosessen måtte jeg redusere og omstrukturere teksten i flere runder, så noen gode poenger måtte jeg dessverre utelate. Nordlys har dessuten introdusert noen endringer (og skrivefeil) i den trykte teksten.
Faksimile fra Nordlys, 04.03.14.
Vi har den siste tiden lest om både barns og voksnes vonde opplevelser innen fotballen, bl.a. Nordlys egen sjefredaktør Anders Opdahl om tiden på benken. Selv hadde jeg en fin tid i Tromsø Idrettslag. Jeg var heller ikke fast på laget, men lever fortsatt godt på det ene målet jeg scoret som innbytter i Norway Cup i 1991. Men kanskje jeg kunne fortsatt noe lengre med et annet opplegg rundt?
Tromsø Idrettslags småguttelag tidlig på 1990-tallet. Staute karer, noen av dem store talenter, men ingen lever av fotballen den dag i dag! Undertegnede nederst til venstre. Foto: Privat.
Budskapet er enkelt. Vi trenger å konkurrere på mange områder i livet, men kanskje ikke alle. Les også Frode Hjort-Larsens kloke blogginnlegg En trenerpappas tanker om fotball.
Vi trenger imidlertid elitesatsing (etter overgangen fra barneidrett, selvsagt). Vi går nemlig ikke i Kulturhuset for å se 3. laget til Bolshoi-balletten, vi går for å se de aller beste prestere på sitt beste. Vi betaler ikke hundrevis av kroner for å se vennegjengen fra en av byens skoler utgjøre førsteelleveren på Alfheim. Også her forventer vi en viss kvalitet – som følge av hard konkurranse innad i laget.
Det er ikke alltid så viktig å være først eller best, men på mange områder er det nødvendig å være god for å lykkes (eller overleve).
Her er den innsendte teksten. God lesning og god nordnorsk debatt!
Æ vil være først
Thomas K. Føre, Supply Manager og far, www.thomaskfore.no
– Åååh, det e urettferdig. Æ vil være først!
Ofte hørt hjemme. Selv når den daglige dosen tran skal inntas. Barn som tror det er viktig å være «raskere, høyere, sterkere» o.l. Foreldre som sier: – Det er ikke så viktig å være først. Foreldre som venter med å fortelle barna om samfunnet hvor konkurranse er nødvendig for å ha til O’boy i melka.
Vi har eventyrlige forutsetninger i Nord-Norge. Tjyvheldige med plasseringen på kloden. Dyktige til å skape verdier gjennom våre ressurser til lands, til vanns og i lufta med. Vi konkurrerer i tøffe internasjonale markeder. Vi har husan og fjellet og vatnet og folket. Evnen til å utnytte våre konkurransefortrinn har bidratt til velferdssamfunnet vi lever i.
Konkurranse er sunt, konkurranse er kommet for å bli, men «alt med måte». La oss ta fotballen som eksempel. OL i fotball trenger vi kanskje ikke, men hva med VM eller EM? Trenger vi Champions League, Premier League eller Eliteserien? Er du interessert i fotball er svaret trolig «ja». Vi liker nemlig å se laget vårt konkurrere og aller helst vinne. Vi synes overgangssummer og ukelønninger er hinsides denne kloden, men vet samtidig at det bl.a. er konkurranse som styrer dette. Om det ikke er bærekraftig over tid, er det skoene på hylla.
For mange barn er fotballen selve meningen med livet. Det smerter å lese om barn som ikke får spilletid fordi trenere og foreldre – bevisst eller bevisstløst – topper laget for å vinne. Gjennom fotballen lærer barna verdien av vennskap og samhold. De lærer at fotball er en lagidrett hvor man spiller hverandre gode. De bør også lære at fotball er en konkurranse hvor noen kommer til å lykkes bedre enn andre.
Det bør ikke overraske noen at de potensielt beste havner på 1. laget når det ikke lenger kalles barnefotball. Uoppdagede talenter bør likevel få lov til å utvikle seg videre på 2. og 3. laget gjennom systematisk trening og under ledelse av et klokt trenerteam. En form for elitesatsing må vi jo ha. Vi vil jo gjerne se de beste nordnorske spillerne konkurrere ut både søringer, bergensere og trøndere på Aspmyra eller Alfheim.
Så hva sier man til barna som vil konkurrere om tran og O’boy, ta lederutdanning i barnehagen, ha den sterkeste pappaen og den peneste mammaen (eller omvendt), den nyeste mobilen, dyreste jakken og kuleste russebilen og som tror meningen med livet er å spille på 1. laget?
Er du i tvil? Gjør som folk flest: Ring First House.
Thomas K. Føre 