Fra bassengkanten

Selfie fra bassengkanten i Tyrkia. Et liv i sus og dus.

Dagens spalte i Nordlys, «Fra bassengkanten» i papiravisen og «Livet er enkelt – for oss turister» på debattsidene, handler om livet i sus og dus. I Norge. Som charterturist skal man jo nyte late dager i sol og varme, og det er mange medarbeidere på feriemålet som bidrar til dette. Med litt humor og en anelse alvor fra bassengkanten skal innlegget få deg til å sette pris på livet ved iskanten. God lesning!

Fra bassengkanten
Thomas K. Føre, Supply Manager
www.thomaskfore.no

Så har man vært charterturist igjen. Direkte fra iskanten til All Inclusive i Tyrkia. Man trenger påfyll av sol og varme, og man ønsker valuta for pengene i form av dårlig vær hjemme i perioden. Det slo ikke til i år, men det var hyggelig at vinter var blitt til sommer i løpet av to uker borte.

«Hopp i havet» har sin sjarm, men det er kakken mer sjarmerende med noen titalls plussgrader når det skal bades. Barna finner seg raskt til rette i det våte element, uten redningsvest. Med solfaktor 50 på hud hvit som skummet melk, ligger de voksne ved bassengkanten og vifter tilfreds med tærne. Livet føles enkelt.

Første uken brukes til å komme i orden. Siste skrik innen oppblåsbare innretninger anskaffes. Faste rutiner for et liv i sus og dus etableres. Hodet aktiverer feriemodus. Kroppen venner seg til ny seng med kopphåndduk som dyne. Magen gleder seg til neste herremåltid. Buffeten bugner. Alt skal smakes på. Det myldrer av servitører. Over gjennomsnittet hissige på grøten fjerner de alt av dekketøy, gjerne med mat på, om man ikke eksplisitt ber dem la være. Det myldrer også av kokker, bartendere, renholdere, vaktmestere, gartnere, instruktører og badevakter. Livet er enkelt. For oss turister.

Andre uken er det autopilot. Det er tid for refleksjon. Hvorfor ble jeg så rød? Hvorfor forblir jeg så hvit på sidene? Kler jeg denne tettsittende TIL-drakten? Hvorfor trodde den pågående piratkopiselgeren at jeg var fra Narvik? Hørtes det virkelig ut som jeg var fra Narvik? Hvorfor forsynte jeg meg en gang til av den samme kaka? Hvorfor hoper det seg opp med Side-flesk (når buffeten er blottet for svinekjøtt)? Er det derfor flankene forblir hvite? Magen gleder seg til neste måltid. Hjemme.

Folk studeres – lubne, overlegne russere i høytsittende badetruser, verdensvante, overtatoverte engelskmenn og jevnt brune, moteriktige svensker. Det er forskjell på folk. Snykvite nyankomne studeres også (sikkert flere fra Narvik). De som jobber lange dager på anlegget, kanskje til en tiendedel av norsk lønn, er også gjenstand for observasjon og refleksjon. Livet ser ikke ut til å være like enkelt for alle. Hvordan er det for Hikmet, den unge servitøren? Hvilken fremtid har han? Hvilke utdannings- og jobbmuligheter? Hvilke rettigheter? Hvilke velferdsordninger? Hva betyr vårt valg av feriedestinasjon for han og hans kolleger?

Trygt tilbake ved iskanten, i en by ingen vinter kan stanse, setter vi pris på det vi har, tross få grader og regn. «Borte bra, hjemme best» var det neppe en TIL-trener som oppfant, men sant – det er det. For en norsk charterturist.

Reklame

Ut av lammetåka

«Ut av lammetåka» er sjette bidrag som Spaltist i Nordlys, kom på trykk onsdag 23. april 2014 og ligger tilgjengelig på Nordnorsk debatt. Spalten omhandler denne gangen de mindre viktige ting i livet, ispedd de viktige ting, til ettertanke. En dose humor, en dose alvor, og forhåpentligvis to doser refleksjon når du setter ting i perspektiv.

Velkommen ut av påskebobla og god fornøyelse!

Ut av lammetåka
Thomas K. Føre

Vel overstått påske! Å ja, du sto ikke over du heller? Det passet godt med noen dager fri, sier du, med eller uten Jesus Kristus og den allmektige faren hans. Helt enig. Det gjorde godt. Men med godt skal godt fordrives. Folkens, det er på tide å komme ut av lammetåka. Det er en verden der ute. Den virkelige verden. En verden med krig og fred og religion og politikk og sånn.

Med påskelam, fløtepoteter og Amarone fra halsen og ned og feriemodus fra halsen og opp, føltes det kanskje tøffere enn en middels Jesu oppstandelse å våkne opp til hverdagen? Kanskje du smiler og tenker «Jessufader, akkurat sånn var det». Humor er bra, men perspektiv er også bra. Sett pris på at du våkner opp. Det er ikke alle som gjør det.

Blåmandag, sier du? Nei, ikke prøv deg, uken etter påske startet som vanlig med en tirsdag. I dag er det onsdag. Snart er det helg. Neste uke er det 1. mai etterfulgt av en inneklemt fredag. En myk start på arbeidslivet. Du har lite å klage på. Sett pris på at du har en jobb. Det er ikke alle som har det.

Buksa trang, sier du? På tide å komme til hektene og starte kampen mot hektoene – igjen? Din egen sixpack er forsvunnet – for godt. Du har deg selv å takke, men matvarekjedene, som har lempet ut store mengder av den rød-gul-grønne nasjonalsixpacken til under 20 kroner samt annet søtt, salt og syrlig, fortjener også en takk. Nå har de halvert prisen på marsipan. Du har imidlertid lite å klage på. Sett pris på at du har ei bukse. Det er ikke alle som har det. Sett også pris på at du kan kle på deg selv. Det er ikke alle som kan det.

Fortsatt søthunger, sier du? Det går over. Det krever bare litt disiplin. Erstatt noe av sukkeret og fettet med noe grønt, nesten hva som helst unntatt pæreis duger. Gjør det motsatte av Jesus, gjør vin om til vann. Beveg deg i den vakre nordnorske naturen. Men sett for all del pris på at du har tilgang på mat og drikke. Det er ikke alle som har det. Sett pris på at du kan bevege deg. Fritt. I fred og ro. Det er ikke alle som kan det.

Drittvær, sier du? Jada, gresset er grønnere på den andre siden. Av jordkloden. Tinesny er oppskrytt, men det blir nok grønt her i år også, skal du se. Til sommeren. Før sola snur igjen. Men ikke klag. Sett pris på at du er forskånet for de verste naturkatastrofer. Det er ikke alle som er det.

Drittkamp, sier du? Vi får være såpass rause at vi unner Liverpool seriemesterskapet. Og så får vi håpe at TIL gjenoppstår som eliteserielag. Bagateller egentlig. Men sett pris på at du kjenner glede og smerte ved fotball. Det er ikke alle som kjenner det.

Generelt er vi forskånet for det meste av faenskap verden har å by på. Sett pris på det. Det er ikke alle som kan det.

Flått, sier du? Mygg, sier jeg. Og knott.

Æ vil være først

«Æ vil være først» var femte tekst som spaltist i Nordlys. Den ble trykket fredag 21. mars 2014. De fire første handlet om aldring, banning, tegneserier og ordspill. Alle mer eller mindre aktuelle saker, men kanskje ikke egnet til å skape bred nordnorsk debatt. Denne gangen valgte jeg å skrive om betydningen av konkurranse – med overgang fra barne- til voksenfotball som hovedvinkling. I skriveprosessen måtte jeg redusere og omstrukturere teksten i flere runder, så noen gode poenger måtte jeg dessverre utelate. Nordlys har dessuten introdusert noen endringer (og skrivefeil) i den trykte teksten.

Faksimile fra Nordlys, 04.03.14.

Vi har den siste tiden lest om både barns og voksnes vonde opplevelser innen fotballen, bl.a. Nordlys egen sjefredaktør Anders Opdahl om tiden på benken. Selv hadde jeg en fin tid i Tromsø Idrettslag. Jeg var heller ikke fast på laget, men lever fortsatt godt på det ene målet jeg scoret som innbytter i Norway Cup i 1991. Men kanskje jeg kunne fortsatt noe lengre med et annet opplegg rundt?

Tromsø Idrettslags småguttelag tidlig på 1990-tallet. Staute karer, noen av dem store talenter, men ingen lever av fotballen den dag i dag! Undertegnede nederst til venstre. Foto: Privat.

Budskapet er enkelt. Vi trenger å konkurrere på mange områder i livet, men kanskje ikke alle. Les også Frode Hjort-Larsens kloke blogginnlegg En trenerpappas tanker om fotball.

Vi trenger imidlertid elitesatsing (etter overgangen fra barneidrett, selvsagt). Vi går nemlig ikke i Kulturhuset for å se 3. laget til Bolshoi-balletten, vi går for å se de aller beste prestere på sitt beste. Vi betaler ikke hundrevis av kroner for å se vennegjengen fra en av byens skoler utgjøre førsteelleveren på Alfheim. Også her forventer vi en viss kvalitet – som følge av hard konkurranse innad i laget.

Det er ikke alltid så viktig å være først eller best, men på mange områder er det nødvendig å være god for å lykkes (eller overleve).

Her er den innsendte teksten. God lesning og god nordnorsk debatt!

Æ vil være først
Thomas K. Føre, Supply Manager og far, www.thomaskfore.no

– Åååh, det e urettferdig. Æ vil være først!

Ofte hørt hjemme. Selv når den daglige dosen tran skal inntas. Barn som tror det er viktig å være «raskere, høyere, sterkere» o.l. Foreldre som sier: – Det er ikke så viktig å være først. Foreldre som venter med å fortelle barna om samfunnet hvor konkurranse er nødvendig for å ha til O’boy i melka.

Vi har eventyrlige forutsetninger i Nord-Norge. Tjyvheldige med plasseringen på kloden. Dyktige til å skape verdier gjennom våre ressurser til lands, til vanns og i lufta med. Vi konkurrerer i tøffe internasjonale markeder. Vi har husan og fjellet og vatnet og folket. Evnen til å utnytte våre konkurransefortrinn har bidratt til velferdssamfunnet vi lever i.

Konkurranse er sunt, konkurranse er kommet for å bli, men «alt med måte». La oss ta fotballen som eksempel. OL i fotball trenger vi kanskje ikke, men hva med VM eller EM? Trenger vi Champions League, Premier League eller Eliteserien? Er du interessert i fotball er svaret trolig «ja». Vi liker nemlig å se laget vårt konkurrere og aller helst vinne. Vi synes overgangssummer og ukelønninger er hinsides denne kloden, men vet samtidig at det bl.a. er konkurranse som styrer dette. Om det ikke er bærekraftig over tid, er det skoene på hylla.

For mange barn er fotballen selve meningen med livet. Det smerter å lese om barn som ikke får spilletid fordi trenere og foreldre – bevisst eller bevisstløst – topper laget for å vinne. Gjennom fotballen lærer barna verdien av vennskap og samhold. De lærer at fotball er en lagidrett hvor man spiller hverandre gode. De bør også lære at fotball er en konkurranse hvor noen kommer til å lykkes bedre enn andre.

Det bør ikke overraske noen at de potensielt beste havner på 1. laget når det ikke lenger kalles barnefotball. Uoppdagede talenter bør likevel få lov til å utvikle seg videre på 2. og 3. laget gjennom systematisk trening og under ledelse av et klokt trenerteam. En form for elitesatsing må vi jo ha. Vi vil jo gjerne se de beste nordnorske spillerne konkurrere ut både søringer, bergensere og trøndere på Aspmyra eller Alfheim.

Så hva sier man til barna som vil konkurrere om tran og O’boy, ta lederutdanning i barnehagen, ha den sterkeste pappaen og den peneste mammaen (eller omvendt), den nyeste mobilen, dyreste jakken og kuleste russebilen og som tror meningen med livet er å spille på 1. laget?

Er du i tvil? Gjør som folk flest: Ring First House.