Maratonopplevelse nr 1?

Du verden så inspirerende det var med guttaboysen og -girlsen fra Northern Runners som løp Frankfurt Marathon helga før New York. Jeg fulgte med på arrangementets nettside og kunne formelig føle den positive splitten som gjorde seg gjeldende utover i løpet. Frankfurterne kan trøste seg med at jeg gikk på en større smell i samme løp i fjor, bare fem uker etter det magiske perseløpet i Oslo. Sistnevnte prestasjon står som en påle i min løpekarriere. To store maratonopplevelser på en drøy måned. Et år siden sist. It was about time!

Med unntak av et par spontane treningsmaraton og et ultraløp tidligere i år var det jammen på tide å løpe maraton igjen. Med TCS New York City Marathon på menyen kjente jeg suget etter 42,2 km knallhard asfalt. Min første av seks World Marathon Majors og spenningen og forventningene steg til nye høyder. Ikke fordi jeg var i så god form, ikke fordi jeg trodde på ei respektabel tid, ikke fordi jeg i de to foregående setningsleddene snakket meg selv ned, men fordi jeg gledet meg til mitt største løp noensinne, min maratonopplevelse nr 1.

Her kommer noen highlights:

Turen over (før den er begynt?)

Fin tur over dammen med Norwegian’s Dreamliner. Null stress. Lang kø ved ankomst. No stress. Leverpostei i bagasjen. Stress. Måtte deklareres. Frykt. Ekstra sjekk av bagasje. Turen over før den er begynt? Forsøk på oversetting av innholdet i Stabburets runde gule. Stotrende. Svett. Svinefett. Kompis forsøkte å ta bilde av situasjonen vi hadde snakket om siden vi fikk skjemaet for deklarering av hva vi brakte med oss inn i landet. Storvokst vakt stoppet dette effektivt. Stress. Leverpostei sikkerhetsklarert. Yes. Og med det lå USA for mine føtter, bokstavelig talt. God stemning!

Oppladning

Taxien fra JFK gikk til Marriott Marquis Hotel på Times Square. Knall beliggenhet. Rom til meg og to ikke-løpende kompiser i 37. etasje. Fortsatt et par døgn til løpet. Beina høyt? Nope. 30 000 skritt fredag, 30 000 skritt lørdag. Ingen sløsing med tiden. La til og med inn et par helt unøvendige treningsøkter, den ene av dem i Central Park, hvor vi traff Rick og Kiki Bennett fra Yo Brooklyn! Rick hadde løpt 25 ganger, Kiki 23. Jeg fikk vite alt som var verdt å vite om løpet og var strålende fornøyd. God stemning to dager før løpet.

Det er tøft å hvile i denne byen. Den sover jo aldri. Beina fikk kjørt seg. Ville beina tåle en hel maraton? I forrige post beskrev jeg den skrikende mangelen på sko. Det var viktig å få modifisert minst ett par løpesko slik at min følgesvenn med det klingende navnet Hallux Valgus også kunne trives gjennom 42,2 km (26.2 miles).

Var en «snartur» innom messeområdet dagen før for å hente ut startnummer og være coverboy på Runner’s Worlds eget «spesialmagasin» for anledningen:

COVERBOY: På forsiden av lissom-utgaven av Runner's World's NYC Marathon Special. Forkledd som Supermann.

COVERBOY: På forsiden av lissom-utgaven av Runner’s Worlds NYC Marathon Special. Forkledd som Supermann. Is it a bird, is it a plane? No, it’s Thomas-toget.

Jeg reiv i en jakke og et par hansker og mens jeg sto i den sjukt lange køa ble alle prisene redusert til 50 %. Grei deal.

Så bar det ut i det varme været som herjet i New York den uken. Forbausende frisk luft til storby å være. Det må være Balsfjordvindens fortjeneste. God stemning!

Før selve løpet

Rolig kveld i forveien og tidlig opp på løpsdagen. Selvsagt skulle amerikanerne stille klokken fra lørdag til søndag, så det var et ekstra stressmoment. Med avgang kl 5 fra hotellet og start kl 09:50, skulle det bli en lang dag. Jeg skulle ta undergrunnen til helt sør på Manhattan for deretter å ta ferga over til Staten Island. I heisen kom jeg i snakk med en fransk turoperatør med ropert. Han tilbød meg gratis busstransport til start. En langt mykere start enn forventet.

View this post on Instagram

The waiting game. #TCSNYCMarathon

A post shared by Thomas K. Føre (@thomaskfore) on

Ankom startområdet rundt kl 6. Gikk litt rundt i mørket for å gjøre meg kjent, inntok litt frokost mens det grydde av dag og tok de obligatoriske toalettbesøkene.

KALDT: Litt småkjølig i startområdet om morgenen. Her med Verrazano-Narrows Bridge i bakgrunnen. Dette er broen hvor starten går og den lille fliken av Staten Island du får oppleve.

KALDT FØR START: Litt småkjølig i startområdet om morgenen. Her med Verrazano-Narrows Bridge i bakgrunnen. Dette er broen hvor starten går og den lille fliken av Staten Island du får oppleve.

Her gjelder det å være tidlig ute med det meste. Det er ingen kjære mor (nytter ikke å prøve seg med «dear mother») hvis du skulle komme for sent til startpuljen din. Den stengte nemlig en hel time før start. Jeg kom i god tid etter å ha levert bagasjen min til UPS. Litt kaldt på morgenen, så Northern Runners-jakken måtte jeg beholde på. Den gikk som ei kule over startpuljen og rett i en veldedighetskurv før start. Temperaturen steg utover i løpet og var ikke noe problem, verken den ene eller andre veien.

STEMNINGSBILDE: God stemning i startpuljen. Her med Blake Snider. Vi tinget oss begge en slags sitteplass.

STEMNINGSBILDE: God stemning i startpuljen. Her med Blake Snider. Vi tinget oss begge en slags sitteplass.

Så til selve løpet gjennom de fem bydelene:

Løpet

Staten Island – nasjonalsangen, god stemning, snakket med Svein Robert Heltne.

NORDMENN PÅ TUR: Møtte Svein Robert Heltne i startområdet. Sub 3:15-mann. Kanskje litt for tøft å prøve å følge han.

NORDMENN PÅ TUR: Møtte Svein Robert Heltne i startområdet. Sub 3:15-mann. Kanskje litt for tøft å prøve å følge han.

Kald start på broen fra Staten Island til Brooklyn, oppoverbakke, utrolig nok ingen køløping, men kan ha med at jeg startet i Sub 3:00-puljen (1A). Holdt igjen, men begynte allerede å gønne på etter toppen av broen for å «ta igjen» den rolige starten. Prøvde å holde et skjema til 3:20 eller bedre. Jobbet meg noen sekunder foran dette skjemaet for hver mile.

Brooklyn – lang transportetappe, god stemning, jubel, tilrop, musikk, varmt, tett mellom drikkestasjonene, helt uproblematisk å få tak i drikke. Ble forbiløpt av flere de første 18 km enn jeg selv løp forbi. Formen bra, men kjente at jeg løp på grensen.

TRANSPORT: Lange, rette strekninger til ren transport. Brede gater, god plass. God stemning.

TRANSPORT: Lange, rette strekninger til ren transport. Brede gater, god plass. God stemning.

Queens – transport, god stemning, ble forbiløpt av kollega, vi hilste for første gang der og da, og siden så jeg ikke mer til han. Han viste meg rett og slett ryggen. Godt jobba, Morten Sirevåg! Nærmet meg «byen». Ellers husker jeg ikke noe spesielt annet enn at jeg begynte å plukke løpere igjen. Det skulle vare de 12 neste km.

Manhattan – First Avenue, altså. Den gata rocket. Høye hus og runner’s high så det holdt. Fullt av folk. Fueled by Northern Runners og den gode stemningen gikk det så lett som bare det fra 25 til 30 km. Løp jevnt og godt opp avenyen. Løp så nært som mulig publikum for å få mest mulig ut av stemningen og talte streets etter beste evne. Helte vann i håret (det lille som er igjen, siste sesong med egen pannelugg) og gønnet på mot Bronx. Noterte at inngangen til First Avenue så langt var løpets virkelige höjdare. Utgangen, derimot, den var av det mer strabasiøse slaget.

FLYING HIGH: Inn for landing på Willis Avenue Bridge. Kun til ære for fotografen. Landet hardt og brutalt etterpå med 10 km igjen.

FLYING HIGH: Inn for landing på Willis Avenue Bridge. Kun til ære for fotografen. Landet hardt og brutalt etterpå med 10 km igjen. Fikk også «kjeft» av karen i gult bak for å ødelegge hans foto.

Bronx – Runner’s high, hvorfor forlot du meg så brått? Vi hadde det jo så flott?! Nå løper jeg her som en dott! Ligger det bare i hodet, eller er det virkelig fysikken som settes på prøve når 32 km passeres? Uansett, Bronx var en vegg. Kun et lite lysglimt på Willis Avenue Bridge hvor jeg prøvde å gå inn for landing foran en av maratonfotografene. Hørt om linselus med stive lår? Oh yes!

Manhattan igjen – Fifth Avenue, heretter kalt Mount Everest, en lidelse. Stupbratt motbakke hele veien. Rigor mortis i lårene. Runner’s low. Manglende vinnerskalle, kun et ønske om å avslutte det hele. Løpet, altså. Man hater som man reder. På Manhattan. Mangelen på Cola er åpenbar. I verdens mest amerikaniserte land. Selv ikke inngangen til Central Park hjalp på snerten i frasparket eller replikken. Stiv i lårene, stiv i blikket, stivt smil, det var bare en ting som ikke var stiv. Stiv pris å betale. Nåvel, Central Park kan fort være selve oppskriften på en kupert løype i en sliten maratonløpers øyne. Tidsskjemaet mitt ble filleristet langs asfalten de siste kilometrene langs og i parken inn mot mål. Men bevares, det var jo mange hyggelige folk i parken, og de gjorde sitt aller beste for å oppmuntre. Å være publikum i denne parken i beste løpetid kan nok by på mangt. Mine tanker gikk til alle dem som kom en, to og tre timer etter meg. Å være løper, tom i toppen, tung i kroppen, trang i skjæret, med skylapper i størrelse XL og hjemlengsel av typen alvorlig/dyp, gjør sitt til at man lurer på hva livet egentlig handler om.

Jeg løp i mål på tiden 3:21:55, en finger for NYC Marathon nr 1. Sannsynligvis min siste.

MÅLPASSERING: Fingeren i været for første New York City Marathon. Min siste? Min første av seks World Marathon Majors. Ikke min siste!

MÅLPASSERING: Fingeren i været for første New York City Marathon. Min siste? Min første av seks World Marathon Majors. Ikke min siste!

Jeg lå lenge an til 3:16, men sprakk altså som en 3:20-ballong etter et par-og-tyve miles. Tilfreds med å knuse debuten fra Oslo i 2013 med 34 sekunder… Hvor ble det av sub 3:00, spør du? Tja, sier jeg, jeg har prioritert annerledes i år. Har ikke oppnådd et eneste av tidsmålene for året. Men hey, there’s always next season?! Forresten vant Stanley Biwott fra Kenya på 2:10:34. Han vant Paris Marathon i 2012 på 2:05:11 (4,1 % raskere). Ei 4 % raskere tid for meg tilsvarer Sub 3:15, så her er det fortsatt håp :)

View this post on Instagram

Tungt på #TCSNYCMarathon :)

A post shared by Thomas K. Føre (@thomaskfore) on

Etter løpet

Endelig ferdig med løpet. Ja, det var en stor opplevelse, men var det min maratonopplevelse nr 1? Første del av First Avenue ga en helt enorm boost verdt hele turen og leverposteiboksen til sammen. Byen er flott, husene er høye, og maraton her er en ypperlig form for sightseeing. I New York løper du for opplevelsen, ikke for tiden, for den jobber etter hvert i mot deg. Det kicket jeg hadde etter Oslo Maraton i fjor var på mange måter større. Jeg var i mitt livs form, planla et godt løpsopplegg og gjennomførte helt optimalt. Drømmeløpet, men selvsagt flere «kjedelige» partier i løypa. Hvert maratonløp har sin sjarm, og det vil du også føle når du løper Midnight Sun Marathon i Tromsø lørdag 18. juni 2016. I løypa hvor jeg første gang løp under 3:15.

Det beste av alt var at føttene holdt. Å skjære hull i skoen for slippe ut Hallux Valgus var et smart trekk. Jeg var ikke plaget med smerter under foten, ikke i det hele tatt. At jeg ikke har funnet på å gjøre det før! Det nest beste var at jeg følte meg skadefri i motsetning til en del av løperne jeg omga meg med etter målpassering. Utpeiset, men skadefri.

GJENNOMFØRT: Glad for å ha gjennomført. Det var tungt. Been there, done that! Hvilken blir den neste?

GJENNOMFØRT: Glad for å ha gjennomført. Det var tungt. Been there, done that! Hvilken blir den neste?

Etter å ha mottatt velfortjent medalje og en pose med restitusjonsdrikke++, posert på bilder for det overveldende antallet maratonfotografer, takket for alle gratulasjoner fra det overveldende antall frivillige og gått den usannsynlig lange veien til klesutdelingen, var det deilig å stoppe litt opp og skifte til tørt. Etter litt gramming og telefonering med gamlelandet, bar det i rask gange sørover mot hotellet langs den andre langsiden av Central Park. Her fikk jeg flere kommentarer fra pårørende:

– Congratulations! Oh you’re moving quickly, sa en av de pårørende.

– You’re just walking like THAT never happened, sa en annen og pekte på medaljen min.

Så det er her uttrykket «a walk in the park» kommer fra. Jeg kom meg velberget til hotellet og tilbrakte deretter noen fine dager i storbyen.

LØPEGLEDE: Løpeglede i nord, i alle fall løpeglede i NY og ne :)

LØPEGLEDE: Det glade maratonlivet, i alle fall løpeglede i NY og ne, hehe, her i showbiz edition :)

Og om du lurte: Livet handler om mer enn maraton, men jeg gleder meg enormt til neste. Midnight Sun Marathon og TCS Amsterdam Marathon står for tur neste år.

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre

Reklamer

Topp 3 – september 2014

Mai var bra, juni bedre. Juli var helt herlig, det samme var august. Kunne trenden virkelig fortsette i september? Jeg har jo gjennomført et maraton-/ultramaratonløp i hver av månedene juni (MSM), juli (TUI) og august (TMU), noe jeg aldri har gjort før.

Rune Albrigtsen, Tromsø Løpeklubb, og undertegnede på vei ned mot Håkøybrua. 5-6 km igjen av en halvmaraton med forholdsvis mye vind. Foto: Bjørnar Leithe Borch, Tromsø Løpeklubb.

HÅKØYA HALVMARATON: Rune Albrigtsen, Tromsø Løpeklubb, og undertegnede på vei ned mot Håkøybrua. 5-6 km igjen av en halvmaraton med forholdsvis mye vind. Foto: Bjørnar Leithe Borch, Tromsø Løpeklubb.

Det må jo merkes i kroppen? Joda, det merkes, på godt og vondt. Jeg lytter etter småskader og prøver å forebygge med å hvile/trene alternativt, men det er ikke lett. Jeg har bl.a. gått 80 poster turorientering (100 på Tromsøya 2014), en fin familieaktivitet. Formen er bedre enn noensinne. Jeg har holdt meg sykdoms- og skadefri og jeg kunne nyte godt av en skikkelig formutløsning i september med fire nye personlige rekorder. Og det var blant disse løpene jeg finner topp 3 i september:

  1. Danske Bank Oslo Maraton – 3:02:55 (oppkjøringen, løpet, analysen)
  2. Håkøya halvmaraton (Tromsøkarusellen) – 1:26:23 (løpet)
  3. Krokenmila (Tromsøkarusellen) – 38:03 (løpet)

Rett utenfor topp 3 havner 3000 m på 10:26. Blant treningsøktene vil jeg trekke frem 4-3-2-1 km langintervaller. Ellers har jeg begynt å blogge for Runner’s World og jeg har så smått begynt å se på The 100 Day Marathon Plan av Marius Bakken.

Det er med spenning jeg ser frem til høydepunktet i oktober: Frankfurt Marathon.

Løpeglede,
Thomas K. Føre

Så raskt kan jeg løpe

Spørsmålet

Før Oslo Maraton stilte jeg meg selv spørsmålet: Hvor raskt kan jeg løpe? Med ferske bestenoteringer på 10 km gateløp og 3000 m baneløp prøvde jeg ut ulike kalkulatorer for å regne meg frem til sannsynlig sluttid. Etter helgens 42195 meter foreligger svaret, men vil jeg kunne sette to streker under? Er det mer å hente før sesongen ebber ut?

Forberedelser

Jeg ankom Oslo fredag og dro rett til Expo-teltet etter innsjekking på klubbhotellet til Northern Runners. Her møtte jeg bl.a. Bjørn Tore Taranger, Janicke Ekelberg, Tim Bennett og Lene Alexandra Øien:

Hyggelige møter på Oslo Maraton Expo. Foto: Thomas K. Føre/Ulf Isaksen, Northern Runners.

EXPOHYGGE: Hyggelige møter på Oslo Maraton Expo. Bjørn Tore Taranger, Janicke Ekelberg, Tim Bennett og Lene Alexandra Øien. Foto: Thomas K. Føre/Ulf Isaksen, Northern Runners.

Alle syntes å være i praktslag! Bjørn Tore løp inn til 33. plass på halvmaraton med 1:14:44 og ny pers. Janicke cruiset lettbent inn til 42:59 i den altfor lange milløypa, mens Tim, som for anledningen hadde ansvaret for ballongfolket, cruiset inn til 1:46:42 på halvmaraton. Lene Alexandra løp maraton, men jeg fant henne ikke på resultatlisten.

Etter en kokheit telttur, kunne jeg endelig nyte frisk luft og synet av køen som ikke var der for litt siden. Kvelden forløp rolig med gode løpevenner på Thon Hotel Europa. Thaiwok med brylkrem til dessert gjorde absolutt susen. Til slutt var det bare å legge frem klær, sko og utstyr, avtale intervju med NRKs løpende reporter Siv Helberg, slarve litt med maratonløper og romkamerat Kai Hugo Sørensen og banke perseskjemaet inn i vinnerskallen under Supermann-capsen. Klokka stilte jeg inn på 4:27 per km.

KLAR TIL MARATON: Klokka stilt inn på 4:27 per km. Foto: Thomas K. Føre.

KLAR TIL MARATON: Klokka stilt inn på 4:27 per km. Foto: Thomas K. Føre.

Før start

Jeg sto opp kl 06:45 etter ei natt med urolig søvn. Litt tung i hodet, småforkjølet og med høyere puls enn vanlig. Var det meg eller bare pulsbeltet? Resten av familien har vært forkjølet. Var det virkelig i dag jeg skulle få det? Nei, det er bare å venne seg til følelsen og løpe det av seg. Kroppen sier bare fra at den er klar til innsats. Jeg var definitivt klar for mitt tredje maratonløp.

Etter en dugelig frokost med brød, skinke, ost, grønt, laks, egg, bacon, yoghurt, frokostblanding, appelsinjuice og vann, toppet med en blings med Nugatti, var det halvannen time med fordøyelse og forberedelser på rommet. Fordøyelse ledet etter hvert til fornøyelse (så slapp jeg å tenke på dobesøk underveis i løpet).

Og plutselig var tiden kommet for å luske seg ned til startområdet.

FØR START: Kai Hugo Sørensen og undertegnede klar til maraton for Northern Runners. Foto: Liv-Inger Resvoll, Northern Runners.

FØR START: Kai Hugo Sørensen og undertegnede klar til maraton for Northern Runners. Foto: Liv-Inger Resvoll, Northern Runners.

Med kort vei fra hotellet til Rådhusplassen, var det bare å supe i seg litt sportsdrikke, levere baggen og varme opp. Det ble mest løping på stedet, for bagasjekøa var lang. Arrangøren tok heldigvis grep for å sikre at folk kom seg til start. Starten ble av andre årsaker utsatt med et kvarter. Heldigvis var temperaturen fin og stemningen god midt mellom 3:00- og 3:15-ballongen, så det var ikke noe stort problem. Så til selve løpet.

Starten

Ti sekunder etter startskuddet passerte jeg startlinjen. Nettotiden begynte å løpe. Det var herlig å komme i gang. Litt køløping første 5-600 m, men så løste det seg fint opp og jeg var ikke lenger redd for å snuble i andres bein. Jeg åpnet hardere enn planlagt og det gikk noen gode km før jeg fant rytmen, fortsatt i et høyere tempo enn planlagt. Kai startet bak 3:30-ballongen og løp etter hvert kontrollert i mål til 3:28:16 og ny pers.

Transportetappen

De tre første milene forløp uten nevneverdige problemer. Det eneste jeg tenkte på var: Er det mulig for meg å holde dette tempoet hele veien til mål? Jeg lot hver km tale for seg, og svaret var «but of course» så lenge det varte. Det var som alltid veldig inspirerende og motiverende å bli heiet på av Northern Runners m.fl. opp Karl-Johan og ellers rundt omkring i sentrum.

HALVVEIS: Snart passering etter 20 km. Foto: Sindre Torp, Northern Runners.

HALVVEIS: Snart passering etter 20 km. Foto: Sindre Torp, Northern Runners.

På bildet løper jeg sammen med Kenneth Kastbjerg Nielsen. Han var en av dem jeg håndhilste på og snakket litt med underveis. Han fikk det tungt på slutten og løp inn til 3:12:57. Ifølge arrangøren passerte jeg halvveis på 1:31:15, 3-4 minutter foran skjema.

Etter 27 km tok jeg igjen Andreas Gossner som hadde gitt opp sitt forsøk på sub 3:00 og som jaget meg videre. Takk, Andreas! Det ga nye krefter og det er utelukkende din fortjeneste at jeg holdt 4:07, 4:10 og 4:06 på de tre siste km før passering 30 km. Andreas løp inn til 3:09:33 og ny pers.

Men så var det denne beryktede veggen da.

Veggen

Jeg fortsatte å løpe og kjente naturlig nok at det begynte å røyne på, men noen vegg fant jeg ikke før etter 37 km. Den var satt opp på Tøyen. Heldigvis føltes det mer som en lettvegg, og jeg var fornøyd med å ikke komme over 5:00 per km. Jeg skjerpet meg ytterligere og gjenopptok det samme gode tempoet ned mot sentrum igjen og passerte flere løpere.

Avslutningen

INNSPURTEN: Mil ble til smil på vei ned mot mål. Foto: Sindre Torp, Northern Runners.

INNSPURTEN: Mil ble til smil på vei ned mot mål. Foto: Sindre Torp, Northern Runners.

Etter nær 40 km ble jeg intervjuet av NRK. Jeg sa jeg lå foran skjema og håpet på en tid rundt 3:05-3:06. Jeg følte fortsatt at jeg løp kontrollert og syntes det var herlig å løpe uten kramper.

Noen hundre meter senere slo krampene til på innsiden av venstre lår. Jeg var nær ved å stoppe i frykt for denne fandens oldemor av et muskulært rop om hjelp.

Jeg roet litt ned, konsentrerte meg om å løpe mest mulig skånsomt og må bare beklage at jeg ikke var like munter opp Karl Johan som ved forrige passering. Jeg tok til meg det meste av heiarop, skal dere vite, og jeg klarte å leve med antydningene til krampe helt inn til mål, hvor smilet atter kom tilbake.

Svaret

Og hvor raskt kan jeg egentlig løpe? Svaret foreligger nå: 3:02:55.

Jann Post og Ida Nysæter Rasch opptatt med denne damen da jeg løp i mål. Kilde: NRK.no.

LIVE SENDING: Jann Post og Ida Nysæter Rasch opptatt med denne damen da jeg løp i mål. Kilde: NRK.no.

Det er solid personlig rekord på maratondistansen, nesten 20 minutter bedre enn maratondebuten under Oslo Maraton i 2013 og over 11 minutter bedre enn Midnight Sun Marathon (MSM) i juni 2014.

KONGE FOR EN DAG:

KONGE FOR EN DAG: Høy på meg selv etter prestasjonen. Foto: Jøran Arctander, Northern Runners/Kilde: Facebook.

Svært tilfreds med egen prestasjon sitter jeg igjen med flere spørsmål: Er det noe mer å hente før sesongen ebber ut? Makter jeg å kneppe inn fattige 176 sekunder på fem uker og en dag frem mot Frankfurt Marathon eller må jeg vente til neste år?

Det vil tiden vise. Jeg skal tenke nøye gjennom opplegget for de neste ukene. Det er viktigere å ikke pådra seg skader. For å legge litt ekstra press på meg selv sier jeg det likevel rett ut: Jeg går for sub 3:00 i Frankfurt!

Gode maratonvibber mottas med takk :)

Maratonglede,
Thomas K. Føre

PS! Publisert på Runner’s World-bloggen 22.09.14. d.s.