Maratonopplevelse nr 1?

Du verden så inspirerende det var med guttaboysen og -girlsen fra Northern Runners som løp Frankfurt Marathon helga før New York. Jeg fulgte med på arrangementets nettside og kunne formelig føle den positive splitten som gjorde seg gjeldende utover i løpet. Frankfurterne kan trøste seg med at jeg gikk på en større smell i samme løp i fjor, bare fem uker etter det magiske perseløpet i Oslo. Sistnevnte prestasjon står som en påle i min løpekarriere. To store maratonopplevelser på en drøy måned. Et år siden sist. It was about time!

Med unntak av et par spontane treningsmaraton og et ultraløp tidligere i år var det jammen på tide å løpe maraton igjen. Med TCS New York City Marathon på menyen kjente jeg suget etter 42,2 km knallhard asfalt. Min første av seks World Marathon Majors og spenningen og forventningene steg til nye høyder. Ikke fordi jeg var i så god form, ikke fordi jeg trodde på ei respektabel tid, ikke fordi jeg i de to foregående setningsleddene snakket meg selv ned, men fordi jeg gledet meg til mitt største løp noensinne, min maratonopplevelse nr 1.

Her kommer noen highlights:

Turen over (før den er begynt?)

Fin tur over dammen med Norwegian’s Dreamliner. Null stress. Lang kø ved ankomst. No stress. Leverpostei i bagasjen. Stress. Måtte deklareres. Frykt. Ekstra sjekk av bagasje. Turen over før den er begynt? Forsøk på oversetting av innholdet i Stabburets runde gule. Stotrende. Svett. Svinefett. Kompis forsøkte å ta bilde av situasjonen vi hadde snakket om siden vi fikk skjemaet for deklarering av hva vi brakte med oss inn i landet. Storvokst vakt stoppet dette effektivt. Stress. Leverpostei sikkerhetsklarert. Yes. Og med det lå USA for mine føtter, bokstavelig talt. God stemning!

Oppladning

Taxien fra JFK gikk til Marriott Marquis Hotel på Times Square. Knall beliggenhet. Rom til meg og to ikke-løpende kompiser i 37. etasje. Fortsatt et par døgn til løpet. Beina høyt? Nope. 30 000 skritt fredag, 30 000 skritt lørdag. Ingen sløsing med tiden. La til og med inn et par helt unøvendige treningsøkter, den ene av dem i Central Park, hvor vi traff Rick og Kiki Bennett fra Yo Brooklyn! Rick hadde løpt 25 ganger, Kiki 23. Jeg fikk vite alt som var verdt å vite om løpet og var strålende fornøyd. God stemning to dager før løpet.

Det er tøft å hvile i denne byen. Den sover jo aldri. Beina fikk kjørt seg. Ville beina tåle en hel maraton? I forrige post beskrev jeg den skrikende mangelen på sko. Det var viktig å få modifisert minst ett par løpesko slik at min følgesvenn med det klingende navnet Hallux Valgus også kunne trives gjennom 42,2 km (26.2 miles).

Var en «snartur» innom messeområdet dagen før for å hente ut startnummer og være coverboy på Runner’s Worlds eget «spesialmagasin» for anledningen:

COVERBOY: På forsiden av lissom-utgaven av Runner's World's NYC Marathon Special. Forkledd som Supermann.

COVERBOY: På forsiden av lissom-utgaven av Runner’s Worlds NYC Marathon Special. Forkledd som Supermann. Is it a bird, is it a plane? No, it’s Thomas-toget.

Jeg reiv i en jakke og et par hansker og mens jeg sto i den sjukt lange køa ble alle prisene redusert til 50 %. Grei deal.

Så bar det ut i det varme været som herjet i New York den uken. Forbausende frisk luft til storby å være. Det må være Balsfjordvindens fortjeneste. God stemning!

Før selve løpet

Rolig kveld i forveien og tidlig opp på løpsdagen. Selvsagt skulle amerikanerne stille klokken fra lørdag til søndag, så det var et ekstra stressmoment. Med avgang kl 5 fra hotellet og start kl 09:50, skulle det bli en lang dag. Jeg skulle ta undergrunnen til helt sør på Manhattan for deretter å ta ferga over til Staten Island. I heisen kom jeg i snakk med en fransk turoperatør med ropert. Han tilbød meg gratis busstransport til start. En langt mykere start enn forventet.

View this post on Instagram

The waiting game. #TCSNYCMarathon

A post shared by Thomas K. Føre (@thomaskfore) on

Ankom startområdet rundt kl 6. Gikk litt rundt i mørket for å gjøre meg kjent, inntok litt frokost mens det grydde av dag og tok de obligatoriske toalettbesøkene.

KALDT: Litt småkjølig i startområdet om morgenen. Her med Verrazano-Narrows Bridge i bakgrunnen. Dette er broen hvor starten går og den lille fliken av Staten Island du får oppleve.

KALDT FØR START: Litt småkjølig i startområdet om morgenen. Her med Verrazano-Narrows Bridge i bakgrunnen. Dette er broen hvor starten går og den lille fliken av Staten Island du får oppleve.

Her gjelder det å være tidlig ute med det meste. Det er ingen kjære mor (nytter ikke å prøve seg med «dear mother») hvis du skulle komme for sent til startpuljen din. Den stengte nemlig en hel time før start. Jeg kom i god tid etter å ha levert bagasjen min til UPS. Litt kaldt på morgenen, så Northern Runners-jakken måtte jeg beholde på. Den gikk som ei kule over startpuljen og rett i en veldedighetskurv før start. Temperaturen steg utover i løpet og var ikke noe problem, verken den ene eller andre veien.

STEMNINGSBILDE: God stemning i startpuljen. Her med Blake Snider. Vi tinget oss begge en slags sitteplass.

STEMNINGSBILDE: God stemning i startpuljen. Her med Blake Snider. Vi tinget oss begge en slags sitteplass.

Så til selve løpet gjennom de fem bydelene:

Løpet

Staten Island – nasjonalsangen, god stemning, snakket med Svein Robert Heltne.

NORDMENN PÅ TUR: Møtte Svein Robert Heltne i startområdet. Sub 3:15-mann. Kanskje litt for tøft å prøve å følge han.

NORDMENN PÅ TUR: Møtte Svein Robert Heltne i startområdet. Sub 3:15-mann. Kanskje litt for tøft å prøve å følge han.

Kald start på broen fra Staten Island til Brooklyn, oppoverbakke, utrolig nok ingen køløping, men kan ha med at jeg startet i Sub 3:00-puljen (1A). Holdt igjen, men begynte allerede å gønne på etter toppen av broen for å «ta igjen» den rolige starten. Prøvde å holde et skjema til 3:20 eller bedre. Jobbet meg noen sekunder foran dette skjemaet for hver mile.

Brooklyn – lang transportetappe, god stemning, jubel, tilrop, musikk, varmt, tett mellom drikkestasjonene, helt uproblematisk å få tak i drikke. Ble forbiløpt av flere de første 18 km enn jeg selv løp forbi. Formen bra, men kjente at jeg løp på grensen.

TRANSPORT: Lange, rette strekninger til ren transport. Brede gater, god plass. God stemning.

TRANSPORT: Lange, rette strekninger til ren transport. Brede gater, god plass. God stemning.

Queens – transport, god stemning, ble forbiløpt av kollega, vi hilste for første gang der og da, og siden så jeg ikke mer til han. Han viste meg rett og slett ryggen. Godt jobba, Morten Sirevåg! Nærmet meg «byen». Ellers husker jeg ikke noe spesielt annet enn at jeg begynte å plukke løpere igjen. Det skulle vare de 12 neste km.

Manhattan – First Avenue, altså. Den gata rocket. Høye hus og runner’s high så det holdt. Fullt av folk. Fueled by Northern Runners og den gode stemningen gikk det så lett som bare det fra 25 til 30 km. Løp jevnt og godt opp avenyen. Løp så nært som mulig publikum for å få mest mulig ut av stemningen og talte streets etter beste evne. Helte vann i håret (det lille som er igjen, siste sesong med egen pannelugg) og gønnet på mot Bronx. Noterte at inngangen til First Avenue så langt var løpets virkelige höjdare. Utgangen, derimot, den var av det mer strabasiøse slaget.

FLYING HIGH: Inn for landing på Willis Avenue Bridge. Kun til ære for fotografen. Landet hardt og brutalt etterpå med 10 km igjen.

FLYING HIGH: Inn for landing på Willis Avenue Bridge. Kun til ære for fotografen. Landet hardt og brutalt etterpå med 10 km igjen. Fikk også «kjeft» av karen i gult bak for å ødelegge hans foto.

Bronx – Runner’s high, hvorfor forlot du meg så brått? Vi hadde det jo så flott?! Nå løper jeg her som en dott! Ligger det bare i hodet, eller er det virkelig fysikken som settes på prøve når 32 km passeres? Uansett, Bronx var en vegg. Kun et lite lysglimt på Willis Avenue Bridge hvor jeg prøvde å gå inn for landing foran en av maratonfotografene. Hørt om linselus med stive lår? Oh yes!

Manhattan igjen – Fifth Avenue, heretter kalt Mount Everest, en lidelse. Stupbratt motbakke hele veien. Rigor mortis i lårene. Runner’s low. Manglende vinnerskalle, kun et ønske om å avslutte det hele. Løpet, altså. Man hater som man reder. På Manhattan. Mangelen på Cola er åpenbar. I verdens mest amerikaniserte land. Selv ikke inngangen til Central Park hjalp på snerten i frasparket eller replikken. Stiv i lårene, stiv i blikket, stivt smil, det var bare en ting som ikke var stiv. Stiv pris å betale. Nåvel, Central Park kan fort være selve oppskriften på en kupert løype i en sliten maratonløpers øyne. Tidsskjemaet mitt ble filleristet langs asfalten de siste kilometrene langs og i parken inn mot mål. Men bevares, det var jo mange hyggelige folk i parken, og de gjorde sitt aller beste for å oppmuntre. Å være publikum i denne parken i beste løpetid kan nok by på mangt. Mine tanker gikk til alle dem som kom en, to og tre timer etter meg. Å være løper, tom i toppen, tung i kroppen, trang i skjæret, med skylapper i størrelse XL og hjemlengsel av typen alvorlig/dyp, gjør sitt til at man lurer på hva livet egentlig handler om.

Jeg løp i mål på tiden 3:21:55, en finger for NYC Marathon nr 1. Sannsynligvis min siste.

MÅLPASSERING: Fingeren i været for første New York City Marathon. Min siste? Min første av seks World Marathon Majors. Ikke min siste!

MÅLPASSERING: Fingeren i været for første New York City Marathon. Min siste? Min første av seks World Marathon Majors. Ikke min siste!

Jeg lå lenge an til 3:16, men sprakk altså som en 3:20-ballong etter et par-og-tyve miles. Tilfreds med å knuse debuten fra Oslo i 2013 med 34 sekunder… Hvor ble det av sub 3:00, spør du? Tja, sier jeg, jeg har prioritert annerledes i år. Har ikke oppnådd et eneste av tidsmålene for året. Men hey, there’s always next season?! Forresten vant Stanley Biwott fra Kenya på 2:10:34. Han vant Paris Marathon i 2012 på 2:05:11 (4,1 % raskere). Ei 4 % raskere tid for meg tilsvarer Sub 3:15, så her er det fortsatt håp :)

View this post on Instagram

Tungt på #TCSNYCMarathon :)

A post shared by Thomas K. Føre (@thomaskfore) on

Etter løpet

Endelig ferdig med løpet. Ja, det var en stor opplevelse, men var det min maratonopplevelse nr 1? Første del av First Avenue ga en helt enorm boost verdt hele turen og leverposteiboksen til sammen. Byen er flott, husene er høye, og maraton her er en ypperlig form for sightseeing. I New York løper du for opplevelsen, ikke for tiden, for den jobber etter hvert i mot deg. Det kicket jeg hadde etter Oslo Maraton i fjor var på mange måter større. Jeg var i mitt livs form, planla et godt løpsopplegg og gjennomførte helt optimalt. Drømmeløpet, men selvsagt flere «kjedelige» partier i løypa. Hvert maratonløp har sin sjarm, og det vil du også føle når du løper Midnight Sun Marathon i Tromsø lørdag 18. juni 2016. I løypa hvor jeg første gang løp under 3:15.

Det beste av alt var at føttene holdt. Å skjære hull i skoen for slippe ut Hallux Valgus var et smart trekk. Jeg var ikke plaget med smerter under foten, ikke i det hele tatt. At jeg ikke har funnet på å gjøre det før! Det nest beste var at jeg følte meg skadefri i motsetning til en del av løperne jeg omga meg med etter målpassering. Utpeiset, men skadefri.

GJENNOMFØRT: Glad for å ha gjennomført. Det var tungt. Been there, done that! Hvilken blir den neste?

GJENNOMFØRT: Glad for å ha gjennomført. Det var tungt. Been there, done that! Hvilken blir den neste?

Etter å ha mottatt velfortjent medalje og en pose med restitusjonsdrikke++, posert på bilder for det overveldende antallet maratonfotografer, takket for alle gratulasjoner fra det overveldende antall frivillige og gått den usannsynlig lange veien til klesutdelingen, var det deilig å stoppe litt opp og skifte til tørt. Etter litt gramming og telefonering med gamlelandet, bar det i rask gange sørover mot hotellet langs den andre langsiden av Central Park. Her fikk jeg flere kommentarer fra pårørende:

– Congratulations! Oh you’re moving quickly, sa en av de pårørende.

– You’re just walking like THAT never happened, sa en annen og pekte på medaljen min.

Så det er her uttrykket «a walk in the park» kommer fra. Jeg kom meg velberget til hotellet og tilbrakte deretter noen fine dager i storbyen.

LØPEGLEDE: Løpeglede i nord, i alle fall løpeglede i NY og ne :)

LØPEGLEDE: Det glade maratonlivet, i alle fall løpeglede i NY og ne, hehe, her i showbiz edition :)

Og om du lurte: Livet handler om mer enn maraton, men jeg gleder meg enormt til neste. Midnight Sun Marathon og TCS Amsterdam Marathon står for tur neste år.

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre

Reklamer

Løpegledeknekk

Løpegleden fikk seg en aldri så liten knekk etter en fin mai måned med mye god trening. Med VO2max = 60 og all time high for min del, har den vært nede i 56 før den igjen er på vei oppover. Nå skal jeg kanskje ikke henge meg slik opp i dette ene tallet, men jeg merker at det samsvarer bra med kvaliteten på treningene over tid. Det påvirker også humøret. Ja, slik er det blitt. Sunt eller ikke? Hver enkelt får gjøre seg opp en mening om det.

COOL-DOWN: Nedløping etter høstens første løp i Tromsøkarusellen. Foto: Stian Saur, Northern Runners.

COOL-DOWN: Nedløping etter høstens første løp i Tromsøkarusellen. Foto: Stian Saur, Northern Runners.

I juni var høydepunktet G-Sport Halfmarathon under Midnight Sun Marathon i Tromsø. Jeg hadde som mål å perse, men var ikke i nærheten av persen fra september 2014. Nok en gang et flott arrangement i herlig løpevær! Ellers hadde jeg noen rolige og fine økter i terrenget. Det var også gøy med femkamp sammen med kolleger.

I juli var det stort sett rolige økter, de fleste av dem i terrenget. Mot slutten hadde jeg også noen gode fartslekøkter. Jeg kjente det var godt å få kjørt seg litt igjen. Jeg blir for daff av bare rolige økter, og vinnerskallen trenger næring!

Det ble i alt 178 km løping i juni og 193 km løping i juli (mot 254 km og 335 km i 2014) og alternativ «trening» i form av sjauing. Det har vært altfor få lange økter og ingen økter i fjellet. Men hvis jeg ser tilbake på målene for 2015, ligger jeg vel egentlig helt greit an:

  1. Trene smartere: Har trent mindre, men usikker på om jeg har trent så mye smartere. Hvis jeg skal løpe langt, bør jeg også trene langt. Time will show!
  2. Konkurrere smartere: Har deltatt på færre løp og brukt et par av løpene som progressiv trening. Det har gitt gode opplevelser.
  3. Spise sunnere: Med litt skjerpings de siste månedene, er jeg på riktig vei.
  4. Blogge mindre: Med to måneders pause må jeg vel ha oppfylt dette til gagns?

De to siste ukene har jeg løpt rundt 70 km per uke og jeg er dermed tilbake på nivået fra i fjor. Jeg er spent på om det holder til følgende konkurranser:

  • 22.08.15: Tromsø Mountain Ultra 50 km – les gjerne rapporter fra min deltakelse i perioden 2012-2014. Et fantastisk løp i helt utrolige omgivelser! I 2015 skulle jeg coache en gjeng ballhester gjennom løypa, men primus motor i gjengen ble tidlig skadet og interessen blant ballhestene var heller laber… Med en del terrengløping og null fjelløping blir det tøft nok å klare under 7 timer.
  • 05.09.15: Trondheim Maraton – Halvmaraton – klubbtur med Northern Runners. Foreløpig har vi 35 påmeldte. Årets andre forsøk på ny pers.
  • 07.09.15: Krokenmila (Tromsøkarusellen) – jeg har så langt klart å unngå 10 km i år. Er dette siste sjanse? I så fall må jeg helst under 39 minutter, men klarer jeg det to dager etter nytt perseforsøk på halvmaraton?
  • 27.09.15: Håkøya halvmaraton (Tromsøkarusellen) – tredje forsøk på ny pers eller bare kos? Jeg mistenker at det blir et nytt rekordforsøk.
  • 01.11.15: TCS New York City Marathon – jeg løper for en opplevelse for livet! Garmin 920XT påstår fortsatt at jeg er god for under 3 timer.

Med ønske om mer vinnerskalle og enda mer løpeglede (også i nord)!

Thomas K. Føre

PS! Innlegget ble også publisert på Runner’s World-bloggen 10.08.15.