Mørketidsharen

Pigg eller ikke? Debatten raste i forkant av løpet. Jeg følte meg pigg og valgte sko uten. Jeg er vant til å løpe uten pigger på vinteren, og angrer ikke på valget. Men så skulle jeg heller ikke gi maks. Jeg hadde påtatt meg oppdraget som hare for Saana Heinänen og noen flere medløpere fra Northern Runners på Polar Night Halfmarathon (Mørketidsløpet) i Tromsø lørdag 3. januar 2015. Elisabeth Dahlberg skulle også vært med, men våknet dessverre med omgangssyke samme dag og måtte trekke seg. Fysjameg så kjipt!

Hareoppdrag i kosetempo

Tross noen forfall, stilte Northern Runners (NR) manns- og kvinnesterke til start med godt over 100 løpere (i alt 123 påmeldte):

STØRSTE LAG: Northern Runners ble også i år største lag under Mørketidsløpet med godt over 100 løpere. Foto: Kjell Conradsen, Northern Runners.

Jeg var så vidt i gang med trening igjen etter Frankfurt Marathon, og formen føltes ikke så aller verst etter jula. Med 1:26:23 som pers fra september 2014 var det derfor helt herlig å stille inn vinnerskallen på sub 1:45 på halvmaraton. For meg er dette kosetempo (ha meg unnskyldt, Saana), for andre kan tempoet være brutalt.

Vi var en gruppe på fem NR-løpere som forsøkte å holde dette tempoet fra start til mål. En løp betydelig raskere, en klarte det nesten (manglet fattige 11 sekunder), mens de tre andre klarte målet med noen minutters margin.

Kampen mot tiden

De første 16 km var transport under flotte forhold. Saana la seg i en gruppe noen meter bak meg. Den tiende gangen jeg snudde meg for å se etter henne etter 5-6 km, kunne hun bekrefte at hun fortsatt hang med.

Det var riktignok litt glatt på veien, men men på fortau og gangveier, hvor størstedelen av løpet går, var det helt topp. Etter vending ved flyplassen var det noe motvind, og det å ligge i rygg ble viktigere.

Det var likevel ikke før på de fem siste det var behov for framløping av beste NR-merke. Saana begynte å merke kjøret. De to første av de fem siste løp vi for første gang saktere enn 5:00 per km, men vi følte likevel vi hadde kontroll på sluttiden. Etter 17 km sto to sivilkledde Northern Runners og heiet det de maktet og tok bølgen for passerende løpere. Det var flere enn Saana og meg som lot seg motivere av dem, bl.a. medblogger Carina Øglænd (les mer om hennes opplevelse her).

På de tre siste km pekte jeg ut løpere vi bare skulle løpe forbi. Som sagt, så gjort. Saana var taus, jobbet iherdig og holdt frekvensen oppe. Jeg pushet litt innimellom, ikke for mye. La meg foran og dro litt i motvinden, lot henne komme opp på siden. Leste opp ferske km-tider og gjentok at det ikke var lenge igjen til mål.

Har du et ekstra gir?

En km før mål holdt vi på å ta igjen en annen medløper som hadde møtt veggen. Jeg ble supermotivert og tenkte at han skulle vi faderullan meg ta. Jeg spurte om Saana hadde et ekstra gir, men hun ristet tappert på hodet.

Så startet vi på de siste 5-600 m av Storgata. Ikke spesielt langt igjen, i alle fall føles det ikke slik når man spaserer der en lørdags formiddag. Men Storgata kan virke uendelig lang etter 21 km på Polar Night Halfmarathon eller Midnight Sun Marathon for den saks skyld.

PÅ VEI MOT MÅL: Saana og Thomas på vei mot mål på lørdagens Polar Night Halfmarathon. Foto: Kjell Conradsen, Northern Runners.

Heldigvis var byens fremste gå-, løpe- og handlegate klar til å løfte frem løperne til en siste innsats. Med heiarop fra tilskuere og løpere som allerede var kommet i mål på 5, 10 og 21,1 km, var det bare lekkert å løpe gjennom den julepyntede Storgata i lett snødryss. Jeg er usikker på om Saana er enig, men hun ga i alle fall alt hun hadde og kom i mål på 1:42:45. Jeg kom inn sekundet etter (detaljer for spesielt interesserte på Garmin Connect).

HARESUKSESS: Hareoppdrag for Saana Heinänen utført. Foto: Mikael Arnesen, Northern Runners.

Hareoppdrag fullført!

Med det var hareoppdraget fullført. Det ble intet annet enn en suksess. Saanas gledestårer over å ha klart målet bekrefter dette til fulle. Å være hare gir nemlig en helt annerledes og positiv løpeopplevelse. Jeg kan på det varmeste anbefale dette til alle!

Med 1230 løpere og to nye løyperekorder, ble arrangementet en suksess. Jeg håper du også legger Mørketidsløpet på listen over løp du ønsker å oppleve i fremtiden.

Løpeglede i nord,
Thomas K. Føre
Mørketidsharen

PS! Publisert på Runner’s World-bloggen 06.01.15.

Reklame

Frankfurte eller se fremover?

Med tre norske maraton på CV-en fikk jeg i helga min første internasjonale maratonopplevelse. Ja, ikke for det, både Midnight Sun Marathon og Polar Night Halfmarathon i Tromsø er i aller høyeste grad internasjonale med mange utenlandske deltakere, men for meg er de selvsagt for lokale løp å regne. Med Frankfurt Marathon tok jeg steget ut i den store maratonverdenen. Spent og med høye forventninger til meg selv etter en sesong med personlige rekorder på alt fra 1500 m til 50 km – en sesong hvor jeg har nådd alle mine mål – skulle jeg sette et verdig punktum. Det skulle dessverre vise seg å ligne mer på en punktering – en skikkelig Frankfurter Reifenpanne.

Brutal start på reisen

Det startet brutalt med fly fra Tromsø lørdag kl 06:25. Alarmen sto på kl 5, men jeg våknet før den og tok taxi kl 05:30. God og mett etter teambuilding med jobben kvelden i forveien utsatte jeg frokosten til flyturen. Jeg fikk også noen kvarter på øyet før medløper Andreas Myrvoll og jeg ankom Oslo.

REISENDE I MARATON: Trond Vårvik, Øystein Raaen og Thomas K. Føre. Foto: Andreas Myrvoll, Northern Runners.

Ved Gate 46 til Frankfurt satt det flere «reisende i maraton» og snakket om mål for løpet. Jeg lyttet spent og brått fant jeg min likemann i Øyvind Raaen som sa han ønsket seg under tre timer. Forpleiningssjef Øyvind jobber offshore og trener mye på tredemølle. Øyvind har løpt 10-11 maraton, bl.a. i Barcelona, Boston og Istanbul. Tromsø er et av løpene som gjenstår å oppleve, innrømmet han etter mildt press fra undertegnede.

Trond Vårvik satset på en tid under 3:15. Jeg tror han slo av litt på tiden for å sette litt ekstra press på seg selv. Remy Lyng, fra Danmark, var også med. Han satset på en tid under 3:20. Med 4-5 maratonløp fra tidligere, det første for 13 år siden og det siste for tre år siden, var også han spent før løpet.

Så bar det på flyet. Et par timer senere bar det videre på toget til Hauptbahnhof. Og plötzlich var man i finanshovedstaden am Main.

For øvrig en fin dag

Etter innsjekk på hotellet bar det videre til messeområdet. Der var det mye å se, men lite som fristet – ikke engang en liten julegave til «far». Jeg endte altså opp med å ikke kjøpe noen ting, men deppet ikke av den grunn. Køa for å få spesiallaget armbånd med mellomtider var lang, men jeg valgte å vente i 30 minutter for et sub 3-armbånd.

TIDSSKJEMA PÅ ARMEN: Greit med tidsskjema på armen, så slipper man hoderegning underveis (om klokka skulle svikte).

Ellers var det lite kø tross mye folk på messa. Senere traff jeg Ronny Kristoffersen fra Harstad og Kristian Ulriksen fra Tromsø. De siktet begge mot en tid under 2:33 og skulle hjelpe hverandre underveis.

RASKE GUTTER: Ronny Kristoffersen (IK Hind, Harstad) og Kristian Ulriksen (SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø) – to raske gutter med det samme målet: Sub 2:33. Foto: Thomas K. Føre, Northern Runners.

Kvelden ble tilbrakt med kylling og ris på indisk restaurant og den rutinemessige klargjøringen av utstyr før leggetid:

KLAR TIL START: Utstyret er klart til start. Mannen som etter hvert skal inn i utstyret likeså… Foto: Thomas K. Føre, Northern Runners.

Jeg sov fra kl 22 til kl 7. Med en ekstra time pga vintertid ble det ti timer. Det skulle i alle fall være bra.

Himmel og helvete før start

Hotellfrokost kl 7 med frokostblanding, brød med skinke og ost og brød med Nutella som avslutning gjorde susen. Jeg leste i Frankfurter Allgemeine at det er kort vei mellom «Himmel und Hölle». Artikkelen refererte til Eintracht Frankfurts bitre 4-5-tap mot Stuttgart dagen før. Han skulle bare visst, journalisten, om den himmel og det helvete jeg skulle oppleve senere på dagen. Som en annen medløper uttrykte det: Det er kort vei mellom sprek og sprekk.

Etter litt mer lading på hotellrommet var det avmarsj til startområdet kl 9, obligatoriske bilder med nye og gamle medløpere.

OBLIGATORISK FØR-BILDE: Bak f.v.: Stian Hordvik (Bergen), Øyvind Raaen (Raaens Twins Team), Remy Lyng (Team Lyng HSKN, Danmark), Michael Haake (Gmund Am Tegernsee, Tyskland), Andreas Myrvoll (Northern Runners), Lars Jordahl (Northern Runners) og Thomas K Føre (Northern Runners). Foto: Tilfeldig forbipasserende tilskuer.

Det var topp vær for løping. Solen lurte bakom skyskraperne. Jeg glemte gel-en min på hotellet, noe som ikke var så lurt. Medbrakt gel har nemlig funket mange ganger før.

Selv om det var god tid til start var jeg opptatt av å finne min posisjon i startfeltet. Det resulterte i kort og for dårlig oppvarming og 25 minutter med venting på stedet.

Fra himmel til helvete

I motsetning til under Oslo Maraton gikk starten presis og jeg siktet meg inn mot 2:59-ballongen der fremme. Alt føltes greit, og selv om det var trangt, var det ingen som snublet i hverandres bein i nærheten av meg. Jeg følte meg lett i beina og tenkte at dette går nok fint. Det var litt vanskelig å følge med hvor raskt det gikk pga GPS-trøbbel blant skyskraperne, men det viste seg etter hvert at ballongmannen gjorde som ballongmenn/-kvinner skal gjøre: Holde jevn fart.

Etter 5 km kjente jeg at kroppen ikke funket som i Oslo for fem uker siden. Pulsen var flere slag høyere enn den burde være og jeg måtte begynne å jobbe litt mer for å holde meg i 2:59-gruppa. Men jeg bestemte meg for å holde farta oppe. Løypa smalnet inn etter 5-6 km og da fungerte gruppen som en propp (uttales pråpp). Pga trengsel gikk jeg glipp av sportsdrikke på stasjon 2 og 3. Urutinert, selvsagt. Etter 18 km var det så tungt å holde gruppa at jeg bestemte meg for å slippe med noen sekunder per km. Pga rette strekninger så jeg fortsatt ballongen i mange km. Halvmaraton passerte jeg på 1:30:26, min tredje beste halvmaratontid noensinne, kun et halvt minutt bak skjema. Jeg kviknet merkelig nok til rundt 25 km, men det viste seg å være et blaff. De siste 17 km ble et slit uten like, og jeg kan ikke huske å ha hatt det så tungt på asfalt siden debuten på halvmaraton i Oslo høsten 2010.

LØPSANALYSE: Et graf sier mer enn tusen ord. Etter 18 km lå jeg an til en sluttid på 2:58:40. Her snakker vi helsprekk. Kilde: Strava.

Det føltes som jeg ble passert av tusen løpere siste halvdel av løpet. Det er uvant kost. Fra mindre løp er jeg vant til å finne min posisjon i feltet tidlig og holde på den. Ofte kan jeg telle hvor mange jeg løper forbi og hvor mange som løper forbi meg, men telling funket dårlig med en såpass solid sprekk. Det hjalp selvsagt ikke på vinnerskallen å bli forbiløpt av «alle». Etter hvert skjønte jeg at 3:14-ballongen ville nærme seg bakfra. Det var ydmykende da svevet forbi med tre km igjen. Jeg hadde absolutt ingenting å svare med og tapte vel drøye 5 minutter inn til mål.

Fart og puls gikk naturlig nok noe ned. Humør likeså. Jeg fikk ikke til å nyte opplevelsen underveis pga fryktelig stinne lår og et tungt hode. Jeg klarte imidlertid å mobilisere litt ekstra krefter i innspurten for en tid under 3:20 og fikk en liten opptur på vei inn til mål i Festhalle. De siste 50 metrene var magiske og da betydde en solid negativ splitt på 18-19 minutter nichts und ingenting.

MÅLPASSERING: Stiv som en stokk opp den røde løperen. Godt å endelig være ferdig med løpet. Foto: Marathon Photos.

Noen minutter etter målgang var humøret mye bedre:

FIN TRØSTEPREMIE: Det ville vært en fin trøstepremie å vinne bilen bak, men jeg trøster meg med at jeg er en veldig god erfaring rikere. Foto: Ukjent maratonløper.

Arrangementet

Til å være mitt første utenlandske maraton må jeg si at jeg har blandede følelser rundt arrangementet. Det var proft, men jeg savnet kjentfolk langs løypa.

Det var stilig med en egen vegg med navnene til alle maratonløperne. Jeg lette i mange minutter med fant ikke mitt eget:

MARATONVEGG: Du møtte garantert denne veggen på messa uavhengig av om du møtte veggen underveis i løpet. Foto: Thomas K. Føre, Northern Runners.

Utlevering av startnumre, løpeskjorter og goodiebags gikk smertefritt. Det samme gjorde innlevering av pose før start. Det var veldig proft.

Rent teknisk var løypa bra, men vi måtte over litt brostein og inn i noen smale partier. Løypa var for det meste flat, men de få motbakkene var lange og seige nok. Men det får dagsformen ta skylda for. Det var finest å løpe i starten selv om det til tider var trangt bak fartsholderen. På langstrekket over elva var det litt kjedelig. Det var både folkeliv og musikk langs løypa, men det var få som ropte navnene på løperne, noe som ofte kan gi en ekstra piff. Tilbake i sentrum var det mer publikum og fint å møte løpere på andre siden av de brede gatene. Men det som var aller best var målgangen i Festhalle. Innendørs, med «rød løper», lys og lyd. Ganske enkelt Gänsehaut-opplevelse. Da kjente jeg tårene presset på.

Bevertningen etterpå var det heller ikke noe å si på: Varm te og buljong var skikkelig godt. Men der er vi forskjellige. Jeg spiser og drikker det meste både før, under og etter. Ellers var det frukt, vann, sportsdrikke og øl.

Jeg måtte opp i messehallen for å få navn og tid inngravert på medaljen. Det var gjort i løpet av få minutter. For mange som ikke hadde tenkt seg inn i messehallen etter målgang var det klønete å måtte gå nettopp dit for å levere chipen. Det kostet nemlig 25 Euro å oppdage at chipen fortsatt var på skoen ved ankomst hotellrommet. Men som han sa, den godeste Lars Jordahl: – Det var verdt det.

LØPELIVETS GLADE GUTTER: Ingen av oss smilte ved passering 40 km før senere på kvelden etter en bedre Frankfurter Teller med et par krus skummende drikke til. F.v. Lars Jordahl, Thomas K. Føre og Andreas Myrvoll. Foto: Manager Silje Refsnes, Northern Runners.

Utvalgte resultater

Her er de nevnte løpernes resultater sortert etter splitt. Dessverre måtte Andreas bryte etter 29 km, så det er jeg som «bunner» lista med splitten min.

Navn	Mål	Tid 21,1 km	Tid 42,2 km	Splitt	Kommentar
Michael Haake	Sub 4:00	1:58:29	3:54:53	– 2:04	Gratulerer med vel disponert løp!
Remy Lyng	Sub 3:20	1:37:55	3:18:29	+ 2:39	Gratulerer med vel disponert løp!
Ronny Kristoffersen	Sub 2:33	1:18:04	2:40:14	+ 4:06	Gratulerer med knalltid!
Stian Hordvik	Sub 3:00	1:24:49	2:55:03	+ 5:25	Gratulerer med knalltid!
Kristian Ulriksen	Sub 2:33	1:16:46	2:40:07	+ 6:35	Gratulerer med knalltid!
Lars Jordahl	Sub 3:45	1:36:41	3:22:52	+ 9:30	Gratulerer med knalltid!
Øyvind Raaen	Sub 3:00	1:28:51	3:11:17	+ 13:36	Enda en maratonerfaring rikere!
Trond Vårvik	Sub 3:15	1:38:47	3:31:50	+ 14:16	Enda en maratonerfaring rikere!
Thomas K. Føre	Sub 3:00	1:30:26	3:19:31	+ 18:39	Enda en maratonerfaring rikere!
Andreas Myrvoll	Sub 4:00	1:59:58	NA	NA	Enda en maratonerfaring rikere!

Noen erfaringer

Ikke løp maraton fem uker før du skal løpe maraton. Sett heller ikke pers på halvmaraton fire uker før. En maraton koster. Med nødvendig hvile etter og nedtrapping før er det lite du får gjort med bare fem uker. Men fint å ha erfart det selv.

Ikke ligg for nært ballongen du eventuelt skal følge. Det blir trengsel i trangere deler av løypa, ved drikke-/matstasjoner og det er fare for å snuble i andre og komme ut av rytmen. Skal du klare tidsmålet ditt så er det uansett med negativ splitt du bør oppnå det for en best mulig opplevelse. Da kan du løpe forbi mot slutten når trengselen er mindre og de fleste andre har måttet slippe (eller løpt fra).

Ta splittidene per km selv når du passerer km-skiltene. I store byer med skyskrapere funker GPS-en dårligere. Jeg merket det før start at nøyaktigheten ble bedre da jeg løftet hendene over hodet fremfor å stå med dem rett ned i det tette startfeltet. Spesielt i starten hvor vi løp rundt omkring i sentrum var ikke klokka til å stole på. Men fartsholderen løp som ei klokke, som seg hør og bør.

Frankfurte eller se fremover?

Selv om det ble brutalt, Frankfurter jeg ikke av den grunn. Jeg kommer styrket ut av årets siste løp og ser fremover. Det blir imidlertid godt med pause fra konkurranser de to nærmeste månedene. Men det gledes til Mørketidsløpet 3. januar.

God jul!

Løpehilsen,
Thomas K. Føre

Publisert på Runner’s World-bloggen 28.10.14.