Slushparty med vinnerskallen

Så var det lørdag igjen og alt lå til rette for ei dugelig langøkt. Etter måneder med oppholdsvær hadde vår far (eller «fadervår» som jeg lærte han å kjenne) invitert til slushparty langs det som i går var bar asfalt. Det var meldt styggevær, og vi som bor på denne perlen av ei øy – Tromsø – vet at uttrykket «det finnes ikke dårlig vær» ikke gjelder her. Men det så ikke så aller verst ut bak isolerglassene i stua. Jeg var klar som bare det og dessuten godt kledd. Det var bare å gjøre som vanlig: Løpe langt og lenge langs veien som oppkjøring til maraton og ultra. Lite visste jeg om at dette skulle bli tidenes mest karakterbyggende økt så langt i løpekarrieren.

Ut på tur med vinnerskallen igjen. Foto: Thomas K. Føre...

Ut på tur med vinnerskallen igjen. Foto: Thomas K. Føre…

Økta som i dag mistet statusen som den mest karakterbyggende beskrev jeg i innlegget Springeren.

Våt og kald

Jeg hadde planlagt å legge økta rundt den nevnte perlen. Tromsøya rundt er ca 23 km, og jeg har løpt den noen ganger både sommer og vinter. Det er stort sett fortau, med unntak av noen km lengst nord på øya.

Jeg startet med friskt mot, men oppdaget etter 140 meter (ja tenk, det var første gang jeg så på klokka) at han var relativt frisk i mot, han også. Han kom med han fra sørvest, og pisket opp stemningen i ansiktet mitt. Værmeldingen var ikke bare bøff, så det var godt jeg hadde en bøff mot været. Da jeg kom ned Holtveien mot Kvaløyveien så jeg at han også hadde lagt sjyen kvit. Jeg ville i alle fall nyte godt av medvind på vei nordover.

Medvinden var våt, asfalten likeså, så det gikk ikke lang tid før det surklet godt nedi skoene. Sørvesten bløyta opp venstre side av kroppen og jeg fikk ikke opp varmen. Slik skulle jeg altså løpe resten av langturen – søkkvåt og kald. Det er ikke akkurat motiverende, og jeg vurderte faktisk å avbryte etter få km. Jeg tok meg også i å lengte etter ei tredemølle. Men da vinnerskallen snappet opp dette, fant jeg likevel en hel helsikas masse motivasjon til å fortsette ferden forbi den tørre og tempererte handelsparken på Langnes.

Spor i slapset

Ved Giæverbukta oppdager jeg ferske fotspor i slapset. Så langt har jeg løpt i jomfruslaps, men her er det pinade en som har kommet meg i forløpet. Jeg konstaterer ut fra skostørrelse og steglengde at det er en han. En likesinnet? En som er like gærn som meg? Er det Scott? Er det Amundsen? Kan det være Nansen? Nei, det er nok Jan Baalsrud.

I km etter km følger jeg hans fotefar mot nord. Jeg passerer Hamna. Gradvis slipper siviliasjonen taket, jeg beveger meg mot «der ingen kunne tru at nokon kunne løpe». Bortsett fra han og meg. Vantro er de få bilistene jeg møter, tro mot at vannet på veien skal over på meg er de jammen også. Herlig, I love you! Wet is the new dry!

Baalsrud fortsetter utfortrødent videre. Jeg kommer helt til nordspissen av Tromsøya. Jeg befinner meg nå i ingenmannsland, eller rettere sagt i tomannsland. Jeg lykkes aldri å få Baalsrud på tomannshånd. For plutselig kommer han kjørende i mot, i en bil, riktignok som passasjer, han har den samme refleksvesten som meg, og fruen hans, Liv-Inger Baalsrud, er sjåfør. Han måtte altså gi seg, det ble for tøft. Han vinker, jeg vinker tilbake og smiler. Jeg er i dytten!

Akutt fortausmangel

Jeg rundet nordspissen og vendte nesen mot sydligere breddegrader. Opp som en bjørn da jeg passerte Jørn «Baalsrud» Resvoll og fruen (gratulerer med dagen, forresten), ble til ned som en skinnfell da med- ble til motvind. Sluddet pisket om mulig enda hardere i mot, og jeg bannet høyt for første gang («han tykjepelk»). Øyenbrynene rommet slush nok til en middels barnebursdag. Takk og pris for at jeg napper og stusser dem i blant.

Jeg formet den våte bøffen til jeg trolig lignet en løpende maursluker med tunnelsyn. På fortauet forbi Remiks snudde sporene til Jørn. Jeg fikk siden vite at han hadde løpt 17 km i det han kalte «tidenes kaldeste og våteste tur».

Så sluttet fortauet, slapset derimot fortsatte. Det samme gjorde unge lovende med fanden i hælene og livet som innsats. Takk til alle som senket farten og svingte unna, og ikke takk til alle som ikke gjorde det! En spesiell hilsen går til deg og penisforlengeren din som nærmest knuste innvollene mine med et slushangrep av en annen verden. Du er gannet (om det er slik at jeg kan gjøre det), og om du merker gnikkelyder av isopor på frontruta når du kjører, så er dette noe fanden selv tok ansvaret for da han slapp hælene mine etter hendelsen.

Så går det galt

Etter ca 14 000 meter, 2/3 halvmareritt, går det galt. Jeg befinner meg omtrent ved krysset opp til Stakkevollan. Om det har manglet fortau før, kan ikke denne mangelen beskrives med ord nå. Jeg må ut på glatta i grøfta grunnet en møtende bil. Joda, jeg vet at det er teit å løpe akkurat her, men skal man rundt øya, så skal man rundt… øya. Jeg faller og slår hull i tightsen og kneet (merker ikke dette før jeg er vel hjemme), men som den lynraske maurslukeren jeg er, er jeg kjapt på bena igjen. Våtere, kaldere, sintere og mindre motivert til å fortsette enn noensinne. Det er omtrent på dette tidspunktet Baalsrud ville skåret av seg tærne. Jeg spytter asfalt, grus og veisalt, livet passerer revy og jeg tenker at jeg ikke kan etterlate meg verdens beste kone og verdens herligste barn i en alder av sub 37. Jeg må avbryte forsøket på å komme meg rundt hele øya.

Men så var det denne vinnerskallen. Jeg er tilbake i sivilisasjonen og jeg øyner et fortau noen hundre meter lengre fremme. Jeg er uten mobil og kredittkort, så det blir dårlig med skyss. Jeg har ikke noe valg annet enn å slushe videre. Så jeg biter tenna sammen til jeg passerer Forskningsparken i Tromsø. Været roer seg noe. Brisen er flau, trolig fordi den har løyet. Jeg får en voldsom varmefølelse. Enten er det fordi jeg skal dø, eller så er det følelsen man får etter isbading som noen av mine medløpere i Northern Runners har beskrevet. Samme kan det være, jeg lever. På 1000 m har jeg opplevd alt fra fullstendig overgivelse til noe som ligner på en vinnerskalle i emning.

Runner’s high

At beina er våte er nå mer regelen enn unntaket. Slaps blir til vann. Som Rocky Balboa tripper jeg mellom middels dype Jean-Claude vanndammer. Av og til plumper jeg oppi en av dem, men det betyr nada nå. Beina føles gode, selv om jeg er noe trangere i skjæret. Det blir artig å se om triatlonklokka registrerer brystsvømming som aktivitet her jeg vader i retning sentrum. Det er lite folk å se i sentrum, naturlig nok, med såpass mye vær. Jeg tenker ikke engang på å ta en avstikker fra den planlagte ruta for å komme raskere hjem.

Etter ca 20 km er jeg varm og god og på vei inn i runner’s high. Jeg tar farvel med maurslukeren og sier hei til tigergutt! Følelsen av vår og mestring er i anmarsj, jeg smiler og ler, som tigergutter flest. Jeg runder sydspissen og kjenner det går lett som en lek nordover igjen. Medvinden er såpass god at jeg kjenner den bidrar til høyere tempo.

Jeg ankommer Holtveien etter 23 km + transportetappen hjemmefra og tenker at jeg kan like godt fortsette litt til. Det blir i alt 31 km og tidenes mest karakterbyggende treningsøkt. Sikkert også tidenes mest idiotiske forholdene tatt i betraktning.

Karakterbyggende langtur i et helt for jævlig vær. Kilde: Strava.

Karakterbyggende langtur i et helt for jævlig vær. Kilde: Strava.

Men nå sitter jeg her, blid og fornøyd og blogger om den flotte opplevelsen og gjør som en ekte Northern Runner, deler den med dere! Og nå er det snop på gang!

Share the Movement!
Thomas K. Føre

Reklamer

7 tanker på “Slushparty med vinnerskallen

  1. Utrolig underholdene. Du er en serdeles god skriver.fikk meg Ikke bare en god latter men nærmere 31. Kjente spesielt på følelsen av at det er lang vei hjem og ingen vei tilbale. Kan også kalles å «overløpe». Det er når du angrer på at du løp sååå langt. Burde tenkt litt på at man faktisk skal hjemme igjen.Selv har jeg sittet inn å sett ut og vært fast bestemt på å koose meg inne
    denne dagen. Men i mårra skal eg
    ut uansett vær. Fin lørdagskveld hilse Tove

    Liker

  2. Fantastisk Thomas. Hyggelig og morsom lesing. Spesielt når jeg selv sto å så på været og lurte på om jeg skulle ta på joggeskoan. I motsetning til deg står mine tørr i gangen.

    Liker

  3. Fantastisk Thomas, æ e søkkimponert og faktisk ganske sliten etter å ha læst mæ gjennom turen din

    Liker

  4. Tilbaketråkk: Topp 3 – mars 2014 | Thomas K. Føre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.