Tromsø Mountain Ultra 50 km

Det er nøyaktig ett år siden jeg debuterte som ultraløper, og opplevelsen har jeg behørig beskrevet på bloggen til Northern Runners: Ultradebuterte i Tromsø. Jeg deltok da på testløpet til Tromsø Mountain Ultra 50 km og klokket inn på 7:14:17. I går deltok jeg på det første ordentlige løpet og kan for alvor kalle meg ultraløper! Og da passer det å åpne min egen løpeblogg.

Kort om Tromsø Mountain Ultra 50 km

Tromsø Mountain Ultra 50 km arrangeres av stiftelsen Midnight Sun Marathon (MSM) i Tromsø og med følgende samarbeidspartnere:

MSMs samarbeidspartnere for Tromsø Mountain Ultra. Kilde: MSM

For spesielt interesserte – jeg er foreløpig ikke blant dem – inngår ultraen i en trippel kalt Tromsø Mountain Challenge med motbakkeløp fredag, ultraløp lørdag og Tromsdalstinden opp søndag.

Ultraløpet har start ved Snarbyeidet og mål ved TUIL Arena i Tromsdalen, Tromsø. Løpet går i variert og kupert terreng som gir omtrent 1700 høydemeter å bryne seg på.

Løypeprofil for Tromsø Mountain Ultra 50 km. Kilde: Strava.com

For flere detaljer, se løypekart.

For ordens skyld kan jeg legge til at jeg er styremedlem i MSM. MSM arrangerer også Midnight Sun Marathon i juni og Polar Night Halfmarathon (Mørketidsløpet) i januar hvert år, noe jeg kommer til å blogge om etter hvert.

Forberedelser

OK, la meg starte med en liten recap fra fjorårets utskeielse. Blant læringspunktene trekker jeg frem «åpne enda roligere», «holde mer igjen», «trene mer styrke» og «ikke tøffe seg». De to første kunne jeg gjøre noe med i selve løpet. Styrketrening har det blitt litt mer av, men det går i rykk og napp, og det er fortsatt ikke nok. Å la være å tøffe seg er jo alltid en utfordring når endorfinene løper løpsk.

Treningsmengden har vært omtrent på samme nivå som i fjor, jeg har trent langt mer variert og løpt med andre typer sko. Siste måned har det vært få intervalløkter og få lengre turer. Jeg har imidlertid hatt et par flotte turer i andre halvdel av løypa, bl.a. 24 km ni dager før med denne herlige gjengen:

Flott siste langøkt med gjengen før Tromsø Mountain Ultra. Foto: Sverre Benjaminsen, Tromsø Løpeklubb

Oppladningen siste uke har bestått i fire dagers jobbreise, motbakkeintervaller mandag, en liten forkjølelse og ellers pause frem til løpsdagen.

I fjor lurte jeg med meg kollega Lars Jordahl på testløpet, i år var det Laurence Fremion som tok utfordringen. Hun har løpt slike og lengre distanser tidligere, men har ikke fått forberedt seg like godt som meg.

Laurence Fremion, min kollega fra Aker Solutions, og jeg hentet startnummer og langermet skjorte dagen før. Laurence debuterte for Northern Runners, jeg stilte for Midnight Sun Marathon. Foto: Lena Nymark

Snarby-Trollvassbu – ca 35 min

Jeg var ved utrolig godt mot før start, det var jo ingenting å grue seg til! Det var jo slik en fin opplevelse i fjor. Så hadde jeg heller ingen større ambisjoner enn å prøve å ta fjorårstida. Forholdene var omtrent de samme, med sol og 12-15 grader, men det var en god del motvind og muligens noe våtere pga fredagens regnvær. Jeg beholdt den vindtette jakken på i år som i fjor og tok den heller aldri av underveis.

Guro Skjeggerud, Northern Runners, og meg før start. Guro i fjorårets ultratrøye. Foto: Robin Martinsen Iversen, Northern Runners

Med 64 startende, omtrent dobbelt så mange som i fjor, var det ikke bare å holde oversikt over hvem som lå foran og hvem som lå bak ut fra start. Løypa starter langs en smal sti i skogen, og det åpner seg ikke før etter ca 4 km. Guro, som slo meg med rundt fire minutter året før, så jeg ingenting til, men jeg skjønte etter hvert at hun lå langt foran (6. plass med 6:20:02).

For meg var det viktig å holde rolig tempo ut fra start, intensitetssone 1, og ikke la meg forstyrre av andres løpsopplegg eller mangel på sådant. Det slo selvfølgelig helt feil og det var sone 2 fra startskuddet gikk. Det føltes så lett. Etter hvert måtte jeg tvinge meg selv til å holde igjen slik at jeg ikke beveget meg over i sone 3. Jeg begynte derfor å gå i partier hvor pulsen ble for høy. Forkjølelsen bidro nok med noen ekstra slag.

Jeg løp et par km i ryggen på John Reidar Riseth (34. plass med 6:56:46) og Alexander Løvland Rygh (19. plass med 6:10:16), men valgte å slippe etter hvert. De fem første km til Trollvassbu forløp for øvrig uten problemer.

Trollvassbu-Nonsbu – ca 1:36

Etter påfyll av drikke, løp jeg over myrene og stigningene før Nonsbu. Tøffe forhold med motvind og våt myr. Det føltes veldig tungt, og jeg slapp bl.a. Sverre Benjaminsen forbi og lot han fare på vei mot ei kjempetid (delt 22. plass med 6:13:04). Jeg gikk en del for å holde pulsen under kontroll og holdt igjen på de flotte stiene ned mot elva før Nonsbu. Jeg begynte å kjenne litt i lysken etter rundt 10 km. Ved elva var løypa dårlig merket, men jeg kom meg velberget over og ble tatt godt i mot av bl.a. Nina og Kristina Nymo.

Nonsbu-Blåkollkoia – ca 2:19

Et kort stopp og på han igjen. Så var det de utmattende stigningene før de alldeles utmattende myrene til Blåkollkoia. Ikke annet å si enn at det var tungt og at jeg holdt pulsen nede ved å gå. Prøvde å løpe litt på flatene for å korte ned km-tida. For dere som ikke har vært der kan jeg melde om noen helt sjuke myrområder før man kommer til neste sjekkpunkt. Jeg har gjort det til en tradisjon å sette den ene foten fast i myra for å fremkalle kramper i leggene så tidlig som mulig i løpet. Sånn passe hyggelig med slike tradisjoner. Desto hyggeligere var det å møte kjentfolk på Blåkollkoia: Paul Whitaker, Anne Kristine Steien og Merete Andersen.

Stempler inn på Blåkollkoia med sammen med Espen Sæthre Østerås. Foto: Merete Johansen

Blåkollkoia-Dreperen – 2:51:30

Ingen tid å miste. Til forskjell fra i fjor, droppet jeg pause med brødskiver og fylte på med energidrikk, bar, litt gel og vann og startet umiddelbart på neste etappe. Espen hadde tatt meg igjen rett før sjekkpunktet og føk avgårde (inn til 18. plass på 6:03:13). Jeg hadde nå funnet min posisjon blant deltakerne, trodde jeg, men det skulle fortsatt bli endringer i rekkefølgen. Jeg begynte å grue meg til neste gang jeg skulle spise energibar. Og jeg syntes veien mot Dreperen var unødig kronglete. Forbiløpt ble jeg også. Utrolig så sprek noen av dem så ut, men det er jo akkurat slik det er med meg. Når jeg løper forbi noen så gjør jeg det til gagns – på endorfinfyrt, «medlidende» skadefryd. Et par kjipe elveplasseringer senere så jeg flagget som markerte inngangen til Dreperen.

Dreperen-Skarvassbu – ca 3:21

Til da hadde jeg sett minst 10 kg multer, men jeg kan altså melde om et eldorado av solmodne blåbær store som bordtennisballer opp den leie bakken. Jeg smakte ikke på en eneste en, men nøt synet av dem.

Dreperen gikk helt greit. Jeg tok litt innpå de som var foran meg og klokket inn ved Skarvassbu omtrent på minuttet samme tid som i fjor, men atskillig lettere til sinns.

Skarvassbu-Tromsdalselva – ca 4:18

Jeg passerte et par-tre stykker etter et kort opphold på Skarvassbu. En av dem, som hadde passert meg en stund før Dreper’n, passerte meg på nytt. Med fjorårets kramper friskt i minne, lot jeg meg ikke friste til å henge på. Jeg vekslet mellom å løpe og gå, men løp litt for langt til høyre før foten av Tromsdalstinden og måtte korrigere litt for å finne stien igjen. Tapte neppe mer enn et minutt. Jeg passerte bl.a. Rolf Hansen, Tromsø Løpeklubb, og Håkon Melseth, som begge var plaget av kramper og måtte gi seg. Gleden over å føle seg piggere enn dem skulle bli kortvarig. Rett etter passering av dem, sparket jeg grundig i en stein slik at jeg utløste krampe i den ene leggen. Det hjalp å tøye, og jeg kom meg fint videre.

Jeg ble deretter forbiløpt av Øystein Langseth, Rennebu IL, som jeg skulle få gleden av å ta igjen 6 km før mål. Det var tungt ned bakkene mot Tromsdalselva, og lårene strittet i mot. Jeg var sliten og det var derfor ikke noe særlig fart å snakke om, men det skulle vise seg at jeg kneppet minutt for minutt sammenlignet med debuten på distansen.

Møtte for øvrig Kristin B. Borch, Northern Runners, på tur ned. Hun var litt treg i avtrekkeren så det ble bare ræva badet i sol på bildet.

Bare ræva etter ca 31 km. I strålende vær. Foto: Kristin B. Borch, Northern Runners

Jeg passerte sjekkpunktet ved Tromsdalselva ca 10-12 minutter før skjema og var storfornøyd med at jeg ikke trengte massasje for å komme videre. Det holdt med en banan!

Banan gjør susen! Foto: Johannes Borch

Tromsdalselva-Djupedalen – ca 4:49

Djeezes! Her har man løpt opp og ned i snart fire og en halv time, og så er bare rett til værs. Jeg forsøkte å holde rask gange til Røde Kors-hytta, passerte Leif Martin Haugen (33. plass med 6:54:42) på vei oppover, og begynte så smått å løpe på flatene. Ankom posten til Henrik Romsaas og Ulf Isaksen, begge fra Northern Runners, etter 35 km (tid ca 4:49). Noenlunde lett og ledig. Utrolig hvordan man strammer seg opp når man møter kjentfolk! Her ble det tatt både bilder og video, til og med servert kaffe.

Påfyll av væske etter 35 km. Foto: Ulf Isaksen, Northern Runners

Takk til Henrik Romsaas som filmet passeringen:

Jeg forsynte meg selv av godsakene og forsøkte deretter å ikke tape mer til Øystein Langseth på vei opp til løypas høyeste punkt.

Djupedalen-Bønntuva – ca 5:12

Det gikk forholdsvis greit opp til Bønntuva – ingen krampetendenser – og jeg kneppet fortsatt minutter på eget skjema. Jeg ble møtt av Nina Olsen, Northern Runners, som spurte hvordan jeg hadde det. Husker ikke hva jeg svarte, men kjente at jeg grudde meg til å utsette beina for hardkjøret ned mot Fløya og deretter Fjellstua. Heldigvis var motvind snudd til medvind.

Ankomst Bønntuva – fortsatt lett og ledig. Foto: Nina Olsen, Northern Runners

Bønntuva-Fjellstua – ca 5:41

Det ble akkurat like jævlig som fryktet – først masse stein, så et noenlunde OK parti til Fløya og til sist en kjip nedstigning mot Fjellstua. Ai ai, krampe og dertilhørende uttøying, og stemningen sank minst to hakk. Forsiktig karret jeg meg ned til flatene og ankom Fjellstua med tre knepp bedre stemning. For jeg visste at de siste 10 km ville passe meg mye bedre – de er jo som flatmark å regne ift de første 40 km.

På vei ned til Fjellstua. Foto: Midnight Sun Marathon

Det var veldig hyggelig å se både Catrine Emilie Trygstad og Ingebjørg Moe, begge Northen Runners, på posten, men dagens høydepunkt var to pappkrus med Cola på styrten! Og unge Føre ble en ny mann i jakten på Øystein Langseth! Heldigvis ble jeg ikke plaget av Odd Gunnar Ingebrigtsen på løpets siste femtedel :)

Fjellstua-Svarthammeren – 6:17:36

Jeg fikk endelig løpt en del etter mange km med gange. Smilte og koste meg da jeg passerte 42,2 km på 5:56. Det var ny pers på maraton – og jeg som ennå ikke har debutert på distansen… Det skjer ikke før i Oslo 21. september 2013! Fikk etter hvert los på Øystein (32. plass med 6:50:56). Valgte å skvette litt i skogkanten før jeg økte tempoet og passerte ham rundt 1 km før siste post ved Svarthammeren. Der sto nok en Northern Runner – Jon-Vidar Schneider – med armene rett ut! En kopp med sportsdrikke, en kopp med vann! Jeg styrtet begge og mumlet noe om at jeg måtte holde Øystein bak meg.

Svarthammeren-TUIL Arena

Tromsdalen er gruelig lang, spesielt etter 45 km løping, men heldigvis går det slakt nedover fra Svarthammeren. Det gikk fint å løpe. Jeg tenkte på fjorårets lite smarte trekk å gi for mye gass nedover, noe som resulterte i tap av 2-3 plasser på resultatlisten, så jeg prøvde å holde litt igjen denne gang. Måtte likevel tøye ut kramper på innsiden av lårene, men det ble med den ene raptusen. Klokken viste at jeg kom til å gruse tiden fra i fjor.

Jeg sendte SMS hjem om at det nå var rundt 20 minutter til målpassering, og det var både følelsesladet og veldig koselig å bli tatt i mot av familien da jeg kom i mål etter 6 timer 46 minutter og 57 sekunder med berg og dal. Det holdt til 31. plass blant 45 fullførte i herreklassen. Tiden ville bare holdt til 7. plass blant 8 fullførte i dameklassen.

Målpassering. Foto: Hege Villumstad, TUIL

Jeg fikk også i år foreviget innspurten på video:

Tekniske data

Løpet er tilgjengelig på her. Kort fortalt var løpstiden 6:46:57 (27:20 raskere sammenlignet med i fjor). Bevegelsestiden var på 6:42:19, dvs. pauser uten bevegelse på 4:38 (mot 14:23). Bevegelsestempo var 7:57 per km (mot 8:20). Gjennomsnittspulsen var 79 % (mot 78 %), maks. var 89 % (mot 90 %). Dette stemmer bra overens med følelsen underveis i løpet. Det er litt artig å sammenligne tidene fra måling med Garmin 910 XT:

År	10 km	20 km	30 km	40 km	Mål
2013	1:13:09	2:29:08	4:01:55	5:38:41	6:46:57
2012	1:13:10	2:29:32	4:13:00	6:02:54	7:14:17
Diff.	-0:00:01	-0:00:24	-0:11:05	-0:24:13	-0:27:20

Det endte med en positiv splitt på et par minutter, så det får vi gjøre noe med til neste år. En liten kuriositet: Etter nøyaktig 25 km avslører Strava at min sluttid vil bli 7:14:17 – på sekundet det jeg hadde som sluttid i fjor:

Løpsanalyse. Kilde: Strava.com

Men heldigvis var det fra 25 km og inn jeg begynte å kneppe minutter. Jeg får etter hvert analysere hvor jeg kan hente flere.

Klær, utstyr, mat og drikke

I år som i fjor startet jeg med en langermet Nike kompresjonstrøye og Craft vindjakke (Northern Runners-jakke). Jeg byttet ut lang 2XU vintertights med 3/4 2XU sommertights. Ny kompresjonstights må til neste år. Brukte fortsatt Iris ullsokker og Salomon Speedcross 3 terrengsko med innleggssåler (5 mm pelott). Skoene fungerte utmerket, men jeg får vurdere om jeg skal ha kompresjonssokker eller annen form for leggkompresjon neste år. Jeg hadde samme Rockrider sekk, denne gang med drikkepose, pakket iht spek. Sekken fungerte helt utmerket. Av mat og drikke hadde jeg:

• Halvfull camelbak med i underkant av 1 liter Maxim energidrikk
• 1 pk Maxim gel 3 porsjoner med sitronsmak
• 75 g rosiner iblandet en liten håndfull valnøtter
• 2 brødskiver med smør og syltetøy
• 150+ g hjemmelagde boller som reserverasjon (til målgang)

Jeg tok til meg nesten all drikke, gel og halvparten av rosinene, og lot resten være. Tok stort sett til meg det jeg kunne på ved sjekkpunktene, så det ble til sammen 2,5 Maxim energibar, 2 bananer og som regel 2 kopper energidrikk/vann. To kopper Cola etter 40 km gjorde virkelig susen! I mål ble det restitusjonsdrikk, banan og Toro Rett i koppen-pasta.

Kroppen og hodet

Jeg har vært skadefri over lengre tid med unntak av noen smerter i høyre fot som har vart en stund. Problemet forsøker jeg å løse med spesialstøpte innleggssåler, og det er først nå at det begynner å fungere godt. Jeg var aldri plaget underveis i løpet, og er veldig tilfreds med det. Beina ble ikke like våte med Salomon Speedcross 3 og jeg ble verken plaget av gnagsår eller blå tånegler. Som i fjor ble jeg sliten i hofteleddsbøyerne, men det kom seg utover i løpet. Kramper var jeg i langt mindre grad plaget med, og jeg takker og bukker for det. Det skyldes nok at jeg unngikk å falle, selv om det var nære på etter 27-28 km.

Magen hadde det fint, men brummet litt etter inntak av energibarer, så jeg reduserte inntaket av dem. Jeg var ca 1,5-2 kg lettere i kroppen etter løpet selv etter betydelig inntak av mat og drikke. Hvor mye lettere jeg var til sinns kan ikke måles i kg :) Hodet fungerte rimelig godt hele veien, men jeg må innrømme at det var flere etapper i løpet jeg virkelig gledet meg til å bli ferdig med.

I motsetning til i fjor, kjentes kroppen ganske bra ut både senere samme dag og dagen derpå. Jeg er generelt øm i muskulaturen, men har ingen smerter og halter ikke. Trapper går som en lek. Slett ikke verst, altså. Er spent på hvordan denne utskeielsen vil påvirke maratondebuten 21. september? Jeg er i alle fall overbevist om at foten og jeg klarer å fullføre 42,2 km på asfalt. Herrefred, tenk, nesten flat asfalt! Det er ikke til å tro!

Arrangementet

Igjen var deltakelse på Tromsø Mountain Ultra en flott opplevelse – i et strålende løpevær. Tungt blir det jo uansett med en slik distanse i et slikt terreng. Arrangementet er flott og har definitivt potensial til å utvikle seg.

Bilder og reportasjer

Kommer…

Resultater

I dag kom resultatlisten og jeg må si det er utrolig mange sterke prestasjoner:

Jeg kom 2:20:35 bak vinneren (mot 2:28:44). Jeg ser allerede frem til neste års Tromsø Mountain Ultra 50 km. Sub 6 timer hadde vært gøy. Så får vi se hvor mye tid det blir til trening i løpet av det neste året.

Ultrahilsen,
Thomas K. Føre