Northern Runners i 1000!

Løpernettverket Northern Runners feiret i kveld 1000 dager siden oppstarten 3. mai 2011. Som seg hør og bør ble det servert 1000 m-intervaller langs Kvaløyveien. Med 70 deltakere ble det løpt en del km, kanskje så mye som 1000. Vi får se hva statistikken sier til slutt. Selv bidro jeg med 8 x 1 km i sub 4-tempo (velger å se bort fra sterk vind fra sør), totalt 21,35 km med oppvarming og nedløping.

Det ble ei flott økt med herlige folk:

Northern Runners i 1000! Foto: Kjell Conradsen, Northern Runners.

Ser frem til de neste 1000 dagene med Northern Runners!

Løpegledings,
Thomas K. Føre

Raskere, høyere, sterkere my ass

Det er snart klart for skeive dager og stavbrekk i Sotsji. Putin og hans menn inviterer til vennskapelig kappestrid hvis formål er å kåre vinnere blant heterofile kvinner og menn som er «raskere, høyere, sterkere» enn andre heterofile kvinner og menn fra verdens mange vinternasjoner. For 300 milliarder kroner og noe smått får vi drøye to uker med vinteridrett av kjente og mindre kjente varianter. Det er mye penger (men ikke mine penger), og jeg innser at jeg driver med en relativt enkel og billig fritidssyssel: Løping. Joda, det er dyrt med asfalt, men jeg er ikke avhengig av det for en god løpeopplevelse.

Her på berget er det også andre leker på agendaen. Gutta boysen i hovedstaden med «Morn, du!» Heiberg i spissen vil nemlig ha OL til Oslo i 2022. De ligger i hardtrening til den store festen. Her skal det drekkas! Glemt er de spenstige planene om et OL i vinterbyen Tromsø. Det synes bare å være sutrete Tromsøværinger – eller «nordlendinger» om du vil (definisjonen kan vi diskutere ved en annen anledning) – kanskje ispedd noen trøndere og vestlendinger, som hevder at prosessen rundt Tromsø 2018 var et bedritent spill. I snykovet etter Norges idrettsforbunds henrettelse av Tromsø dukker plutselig Oslo opp som Norges helt naturlige og omtrent dobbelt så dyre OL-kandidat. Det påfølgende spillet er omtrent like bedritent, men med langt større fare for gressbrann enn snykov. Og sånn går no dagan i Oslofjordbotn.

I går tok det fyr igjen, denne gangen som følge av den høye aktiviteten på sola. Ole Christian Salomonsen, en av verdens beste nordlysfotografer, bosatt i nordlysbyen Tromsø, tidligere bosatt i den nordlysløse hovedstaden, med egen nordlysdokumentar på NRK, intervjuet av CNN og invitert til kronprinsen i Dubai, hvis navn er langt og vanskelig. På nettstedet Arctic Light Photo og på Facebook-siden med 110 000 følgere i skrivende stund, legger han ut de mest fantastiske bilder av naturfenomenet i nord, selvsagt til salgs for penger. Det er jo jobben hans – på heltid og vel så det. Så får han en henvendelse fra en stakkars rådgiver i Norges idrettsforbund om å servere nordlysbilder til IOC-pamper i det norske korthus i Sotsji, med det formål å overbevise pampene og eventuelt deres pampesser, pampøser eller pamperinner (ja, Gud eller han som rangerer høyere forby om noen av pampene har med seg en pamp av samme kjønn som ledsager) om at drøye 14 dagers pampeferie skal legges til Oslo i 2022. Unge Salomonsen gir rådgiveren det glatte lag, type isklisterføre, i form av et relativt høflig og velbegrunnet svar. Man selger ikke sjela si til djevelen. Innlegget var uhyre populært i sosiale medier i dag, men det ser likevel ikke ut til å ha nådd Oslofjordbotns lokalaviser med det første. Bad news travels fast, var det en som sa, så dette må jo være en slags gode nyheter.

Du synes kanskje jeg sutrer? Jeg ser ikke bort fra et lignende spill om Tromsø fortsatt hadde vært kandidaten. Sannsynligvis hadde det ikke vært et snyfnugg bedre. Det ville vel vært omtrent slik: Rundt halvparten av byens befolkning på 70 000 hadde ved valget i 2013 bestemt at Tromsø skulle søke OL i 2022. De samme 35 000 ville forventet støtte – også økonomisk – fra hele eller i alle fall minst halve Norge, inkludert minst halve idretts-Norge. Kom forventningsstyring, her skal du motstand finne! Videre ville de Swix-blå herrene Heiberg, ordfører Hjort og byrådsleder Hilmarsen (H) m.fl. nå forberedt seg til drøye to ukers smørefest i en inngjerdet gråsone verden knapt har sett maken til. Man kan få is i rubben av mindre.

Vinteridrett er moro! Søndag deltar en stor delegasjon fra Tromsø, deriblant en masse kjentfolk, på skiløpet Marcialonga i Italia. En opplevelse for livet, på ondt, men garantert også på godt. Omtrent som min egen deltakelse på Tromsø Mountain Ultra 50 km. Men vil det være like moro å følge OL denne gangen? Jeg er usikker. Det har til nå vært så mye dritt rundt OL-konseptet at det lukter ordentlig bajs av hele skjiten. Jeg syntes også det luktet bajs i Drillo-saken hos Norges fotballforbund.

Hvordan utøves egentlig ledelse i norsk idrett?

For meg som er interessert i løping og deltakelse på mosjonsløp, lukter det nesten like mye bajs av Norges fridritsforbunds nye lisensskandale. Men nok om det.

Kanskje var det like greit at Tromsøs kandidatur som OL-arrangør ble henrettet på brutalt vis og gravlagt? Jeg så Northugen boltre seg under NM i Tromsø i 2011, et flott og jordnært arrangement i suverene omgivelser. Kanskje et så stort og krevende arrangement som OL ville fullstendig ødelagt byen jeg er så glad i?

I 2014 vil vi i Tromsø få oppleve flotte idrettsarrangementer som Midnight Sun Marathon, Arctic Race of Norway, Chess Olympiad m.fl. Med nye hoteller og nye flyruter styrker Tromsø sin status som byen for de store anledninger (med enkelte uredelige unntak) og du er hjertelig velkommen til å sutre sammen med oss. Nordlyset kan du få gratis, eller du kan betale en slant for å få se det med større omfang og styrke, enten i Alta, Tromsø eller andre steder i Nord-Norge. Det kan virkelig anbefales om du aldri har opplevd det.

Jeg har skrevet dette med en viss fare for å virke som en sutrekopp, men jeg kommer nok likevel til å følge med Sotsji-OL. Jeg kommer til å sitte på ræva (my ass), som mange andre, og glede meg over at nordmenn og nordkvinner er både raskere og sterkere (og muligens høyere) enn våre konkurrenter. Jeg kommer til å glede meg over at Norge tar altfor mange medaljer ift befolkningsgrunnlaget (nei, det er ikke noe galt i det, bare litt kjedelig i lengden). Jeg kommer også til å glede meg over eventuelle homofile medaljevinnere eller deltakere, fra Norge eller andre stolte nasjoner. Måtte det gå dem vel! Selvsagt kommer jeg til forvente en totalt ødeleggende dopingavsløring og opprulling av tidenes dopingskandale lenge etter at medaljene er delt ut til feil utøvere.

Jada, neida, folkens!

Citius, Altius, Fortius, Schmortius :)

Thomas K. Føre

Ånden som bør gå

Som fast spaltist i Nordlys skrev jeg teksten «Ånden som bør gå» til avisen tirsdag 21.01.14. Innlegget er neppe blant de mest samfunnsnyttige, ei heller egnet til å skape bred nordnorsk debatt, men jeg lot meg inspirere av følgende melding på Kort Sagt-sidene i avisen for en tid tilbake:

Det er flere enn meg som synes historien om Fantomet og løven er treg. Kilde: Nordlys.

Ja, er det ikke på tide med en ny superhelt? God lesning! :)

Ånden som bør gå
Thomas K. Føre, Supply Manager i tights, www.thomaskfore.no

Alle har et forhold til Fantomet, ikke bare Sala Palmer-Walker. Leser du aviser så har du lagt merke til mannen i blå trikot blant tegneseriestripene. Fantomet har figurert i norske aviser og blader siden 1939, og kan således vise til en imponerende utholdenhet. Han ser fortsatt sunn og sterk ut, sin alder til tross.

Blant tegneseriestripene er Lunch min favoritt, etterfulgt av Pondus. Etter min mening holder disse jevnt over høy kvalitet. Du kan kjapt lese ei stripe, for så å smile eller le av snerten i stripa.

Men så var det denne Fantomet, iført gråblå kondomdress med hette, sort maske, truse utenpå trikoten og sorte, tettsittende støvler. Han heter egentlig Christopher Walker, men er også kjent som «Ånden som går». Han beskrives som forbryterbekjemper, hvis eneste «superkraft» er myten om hans udødelighet. Som den første superhelten i tettsittende drakt var han en trendsetter blant superhelter og han er fortsatt det.

Det skal han ha, Fantomet, når han først har bygget sin egen personlige merkevare, lar han seg ikke jazze opp av skiftende moter og kjøpepress. Hver eneste dag ikler han seg den samme spandexen. Riktignok er det in med tights, i alle fall i løpemiljøet jeg frekventerer, men det er sjelden virkelige superhelter og vanlige folk løser verdensproblemer i tights.

Jeg har fulgt litt med den muskuløse skapningens eskapader i herværende avis de siste ukene. Tålmodig kar, får man si, ja, det gjelder både Ånden og meg. Fantomet har over en periode på altfor mange dager og dertilhørende striper snakket om, til og med en løve. Det har faderullan meg ikke vært fremdrift i historien i disse ukene. Ja, for du har vel hørt den om Ånden som går og går og aldri kommer til poenget?

Du tror kanskje jeg er av den utålmodige typen, den som vil ha alt nå og med en gang og som helst vil at alt løser seg med inntil 140 tegn? Nei du, den første som hevder at to bilder av Fantomet og ei løve sier mer enn 2000 ord kan ta seg en bolle, gjerne en slik med kanel og sukker fra Kaffebønna.

Hør her: I en toukersperiode – minst – var det nemlig ikke store variasjonen på verken bilder eller tekst. Det var Fantomet og løven. Hver dag. Og ingenting nytt skjedde. Det får meg til å tenke på et gammelt jungelord: Tålmodighet er en dyd.

Min påstand er at den som hevder det er kjedelig å se maling tørke vil få sin horisont utvidet ved å begynne å lese Fantomet i Nordlys. Joda, jeg erkjenner at vi alle har forskjellig smak, men jeg mener tiden er moden for nye superhelter og nye «jungelord».

Ånden bør gå!

PS! Innlegget er også tilgjengelig på Nordlys sine nettsider. d.s.